først i tid, best i rett

Prinsippet om først i tid, best i rett er sentralt i formueretten og kan sees som et utslag av regelen om at ingen kan overføre bedre rett enn han selv har. En eier som har gitt en panthaver første prioritet, har ikke lenger rett til å gi en annen panthaver samme prioritet i det samme panteobjektet.

Dette uttrykkes i panteloven § 1-13, som sier at «Når to eller flere har panterett i samme formuesgode, går den retten foran som først ble påheftet, om ikke annet er avtalt eller følger av reglene om rettsvern.».

Når tingen er overlevert til erververen, vil erververen oppnå rettsvern overfor avhenderens kreditorer, jf. panteloven § 3-2. Overleveringskravet gjelder også i forhold til andre transaksjoner over løsøre, som for eksempel ved utleie.

Den som erverver en rettighet ved okkupasjon eller produksjon, vinner rett til et formuesgode som ikke tilhørte noen på ervervstidspunktet, som når fiskeren blir eier av fisken han trekker opp av sjøen, eller forfatteren får opphavsrett til romanen han skriver. Dette kalles originære erverv (opprinnelige erverv).

Et unntak fra hovedregelen om først i tid, best i rett er for eksempel når en yngre rettighetshaver fortrenger en eldre fordi stifteren eller avhenderen av rettigheten tilsynelatende hadde bedre rett enn han egentlig hadde (godtroerverv). Da kan eldre rettigheter måtte vike for kreditorbeslag fordi rettighetene ikke hadde den nødvendige notoritet (kreditorekstinksjon).

Tinglysningsloven § 21 første ledd sier at «Et eldre rettserverv går uten hensyn til § 20 foran et yngre, dersom dette er stiftet ved rettshandel og erververen da hans rett ble dagbokført, kjente eller burde kjenne den eldre rett.». Unntak for dette er gitt i tinglysingsloven § 20, som bestemmer at den som har dagbokført sin rettighet først, får best rett.