Behandlingsbiobankloven, tdl. kalt biobankloven, lov av 21. februar 2003, trådte i kraft 1. juli 2003. Loven skal sikre etisk forsvarlig innsamling, oppbevaring, behandling og destruksjon av materialet i biobanker, dvs. samlinger av humant biologisk materiale og opplysninger utledet av dette. Loven skal også sørge for at biobanker blir utnyttet til individets og samfunnets beste; norske biobanker inneholder allerede 20 millioner navngitte prøver, og biobankloven skal sørge for at disse benyttes til helsemessige formål, herunder diagnostikk, behandling, forskning og undervisning, og ikke blir misbrukt eller kommer på avveie eller blir handelsvare.

Loven gir også vilkår for opprettelse og nedleggelse av biobanker. For å sikre offentlig styring og kontroll av virksomheten, skal det ved opprettelse av biobanker sendes melding til Helsedepartementet. Det skilles mellom diagnostiske biobanker, behandlingsbiobanker og forskningsbiobanker. De to førstnevnte typene er samlinger av humant biologisk materiale som er avgitt for medisinsk undersøkelse, diagnostikk og behandling. I en forskningsbiobank er hensikten med samlingen derimot å anvende materialet til forskning. Før forskningsbiobanker kan etableres, skal departementet vurdere opprettelsen på bakgrunn av en uttalelse fra en regional komite for medisinsk forskningsetikk.

Loven er kritisert for å være både ufullstendig og uklar på flere punkter. For eksempel er det uklart hvordan giverens samtykke til bruk av materialet skal skje i praksis. Det er også uklart hvordan det offentlige, som eier biobankene, skal samarbeide med forskere og legemiddelindustrien, og hvem som skal bestemme tilgangen til materialet i en biobank.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

17. oktober 2011 skrev Toril Skarsgard

Lovens tittel er endret for noen år tilbake - den heter nå behandlingsbiobankloven.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.