avvergingsplikt

Hovedregelen i Norge er at man ikke har plikt til å melde fra til myndighetene eller andre dersom man har kunnskap om at en straffbar handling er i gjære, der man selv ikke på noen måte medvirker til handlingen.

Alle plikter å søke å avverge visse grove lovbrudd ved anmeldelse til vedkommende myndighet. Eksempelvis gjelder det for terrorisme, drap, ran, vold i nære relasjoner, seksuelle overgrep – særlig mot barn, kidnapping og grovere tilfeller av vold. Avvergingsplikten er overholdt ved at man gir melding til rette myndighet – normalt politiet – og krever normalt ikke at noen selv fysisk griper inn med mindre dette kan skje på en enkel og ufarlig måte. Dette er bestemt i straffelovens § 196. Strafferammen for å ikke oppfylle denne avvergingsplikten er fengselsstraff i inntil ett år.

Forutsetningen for avvergingsplikten er at vedkommende da lovbruddet eller dens følger ennå kunne forebygges, hadde pålitelig kunnskap om at den sikkert eller mest sannsynlig var i ferd med eller ville bli begått. Imidlertid inntrer straff-frihet såfremt avvergelsen ikke kunne skje uten å utsette ham selv, noen av hans nærmeste eller noen uskyldig for tiltale eller fare for liv, helbred eller velferd. Avvergeplikten går foran enhver form for lovbestemt taushetsplikt, for eksempel innen barnevernet eller som psykolog eller advokat.

Det er straffbart å unnlate å anmelde eller på annen måte etter evne å avverge en brann, oversvømmelse, sprengning eller annen ulykke som medfører fare for menneskeliv. Det er en forutsetning for avvergingsplikten at en anmeldelse kan gjøres uten særlig fare eller oppofrelse for seg selv eller andre. Dette er bestemt i straffelovens § 287. Strafferammen for å ikke oppfylle denne avvergingsplikten er fengselsstraff i inntil seks måneder.

• jus
• strafferett