alkohol – lovgivning og beskatning

Reklameplakat fra 1930-årene. Denne typen reklame har vært forbudt siden 1. april 1975.

Fri. fri

Lovgivning og beskatning av alkohol i Norge har to formål, dels å skaffe staten inntekter og dels på sosialt grunnlag å regulere og redusere alkoholforbruket.

Tilvirkning, innførsel, markedsføring og skjenking av alkohol er i Norge omfattet av flere lover. De to hovedlovene er: 1) Lov av 19. juni 1964 nr. 1 om tilvirkning og om destillasjon av sprit, brennevin og isopropanol og om beskatning av sprit, brennevin m.m. Denne lov har bl.a. bestemmelser som avløser de tidligere straffebud mot hjemmebrenning, jf. også alkoholloven kap. 8, og 2) Lov av 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. (alkoholloven). Denne loven avløste den gamle alkoholloven fra 1927. Loven inneholder bl.a. bestemmelser om innførsel fra utlandet av brennevin osv., bevillinger til salg og skjenking av alkoholholdig drikk, tid og sted for omsetningen, reklameforbud, straff og inndragning ved smugling, ulovlig omsetning m.m.

Tidligere ble alkoholavgiften delvis beregnet på grunnlag av verdien av den alkoholholdige varen, fra 1995 ble avgiftsstrukturen lagt om for å få en alkoholpolitisk mer effektiv avgift, ved at alkoholinnholdet alene avgjør avgiftens størrelse. Avgiften legges på volumprosent alkohol per liter.

Reklame for alkoholholdige drikkevarer har vært forbudt i Norge siden 1975. Forbudet ble innført som tillegg til den gamle alkoholloven og fremgår nå av alkoholloven av 2. juni 1989 nr. 27 kap. 9. Forbudet gjelder drikkevarer med over 2,5 volumprosent alkohol samt reklame for andre varer med samme merke eller kjennetegn som drikker med mer enn 2,5 prosent alkohol. Forbudet rammer ikke reklame for lettøl, lettvin og andre alkoholsvake produkter, forutsatt at lettproduktene har et eget varemerke som klart atskiller dem fra alkoholholdige drikker.

Etter at EØS-avtalen trådte i kraft, ble det usikkerhet om lovligheten av de nordiske alkoholmonopolene, og Vinmonopolets enerett til import av vin og brennevin ble derfor opphevet. Etter gjeldende regler i alkoholloven § 2-1 må alkoholholdig drikk ikke innføres fra utlandet av andre enn den som har tilvirknings- eller engrosbevilling, med mindre innførselen gjelder vareprøver etter forskrifter gitt av departementet. Uten slik bevilling kan alkoholholdig drikk likevel innføres til personlig bruk og av fremmede makters representasjoner i Norge for tjenestebruk, når det skjer avgiftsfritt eller etter forskrifter gitt av departementet.

Lov av 4. juni 1954 nr. 2 omhandler teknisk og vitenskapelig bruk av sprit, brennevin, vin m.v., og legemiddelloven av 4. des. 1992 nr. 132 har i kap. 9 bestemmelser om den medisinske bruk.

Til alkohollovgivningen i videre forstand kan også regnes lovbestemmelser som tar sikte på å yte hjelp til folk som misbruker alkohol, eller å beskytte samfunnet mot de farer som kan følge med nytelse av alkohol. Til den første gruppen hører først og fremst lov om sosiale tjenester av 13. des. 1991 nr. 81, til den andre lov av 16. juli 1936 nr. 2 om pliktmessig avhold for personer i visse stillinger samt bestemmelsene i vegtrafikkloven av 18. juni 1965 nr. 4 om alkoholpåvirkning av motorvognførere (promillekjøring), se nedenfor.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.