Supermarine S.6 var et britisk flottørfly konstruert for å delta i konkurransen om Schneider-troféet, utviklet av flykonstruktøren Reginald Joseph Mitchell. S.6 vant tróféet til odel og eie for Storbritannia i 1931, og satte verdensrekord i hastighet tre ganger.

S.6 var en videreutvikling av S.5, men var større og tyngre, konstruert i metall dekket av duralumin, og utstyrt med en Rolls-Royce-motor som skulle danne grunnlaget til utviklingen av den kjente motoren Rolls-Royce Merlin som ble brukt av fly som Spitfire og Lancaster under den andre verdenskrig.

Det ble bygget fire S.6, to for konkurransen om Schneider-troféet i 1929, og to for konkurransen i 1931 som hadde kraftigere motor og fikk betegnelsen S.6B (de to S.6 fikk senere betegnelsen S.6A). Den ene S.6 vant i 1929 troféet med en gjennomsnittshastighet på 528,86 km/t og den andre satte verdensrekord i hastighet 12. september 1929 med 575,74 km/t.

12. september 1931 vant Storbritannia troféet til odel og eie etter tre seire på rad da løytnant John N. Boothman fløy en S.6B med en gjennomsnittshastighet på 547,31 km/t. Den andre S.6B satte verdensrekord i hastighet 13. september 1931 med 610,02 km/t, og den samme S.6B som vant Schneider-troféet satte ny verdensrekord i hastighet 29. september samme år med 655 km/t.

Supermarine S.6 var utstyrt med en Rolls-Royce tolvsylindret V-motor med en ytelse på 1900 hk; S.6B var utstyrt med en Rolls-Royce 'R' med en ytelse på 2300 hk. Følgende spesifikasjoner er for S.6B:

  • Vingespenn: 9,14 m
  • Lengde: 8,79 m
  • Bruttovekt: 2751 kg

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.