Supermarine S.6 var et britisk flottørfly konstruert for å delta i konkurransen om Schneider-troféet, utviklet av flykonstruktøren Reginald Joseph Mitchell. S.6 vant tróféet til odel og eie for Storbritannia i 1931, og satte verdensrekord i hastighet tre ganger.

S.6 var en videreutvikling av S.5, men var større og tyngre, konstruert i metall dekket av duralumin, og utstyrt med en Rolls-Royce-motor som skulle danne grunnlaget til utviklingen av den kjente motoren Rolls-Royce Merlin som ble brukt av fly som Spitfire og Lancaster under den andre verdenskrig.

Det ble bygget fire S.6, to for konkurransen om Schneider-troféet i 1929, og to for konkurransen i 1931 som hadde kraftigere motor og fikk betegnelsen S.6B (de to S.6 fikk senere betegnelsen S.6A). Den ene S.6 vant i 1929 troféet med en gjennomsnittshastighet på 528,86 km/t og den andre satte verdensrekord i hastighet 12. september 1929 med 575,74 km/t.

12. september 1931 vant Storbritannia troféet til odel og eie etter tre seire på rad da løytnant John N. Boothman fløy en S.6B med en gjennomsnittshastighet på 547,31 km/t. Den andre S.6B satte verdensrekord i hastighet 13. september 1931 med 610,02 km/t, og den samme S.6B som vant Schneider-troféet satte ny verdensrekord i hastighet 29. september samme år med 655 km/t.

Supermarine S.6 var utstyrt med en Rolls-Royce tolvsylindret V-motor med en ytelse på 1900 hk; S.6B var utstyrt med en Rolls-Royce 'R' med en ytelse på 2300 hk. Følgende spesifikasjoner er for S.6B:

  • Vingespenn: 9,14 m
  • Lengde: 8,79 m
  • Bruttovekt: 2751 kg

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.