Etter at bred kontakt med europeere ble innledet mot slutten av 1700-tallet, ble Polynesia raskt kristnet, og de tradisjonelle religioner har fra 1900-tallet bare vært å finne på enkelte isolerte øyer (Tikopia, Bellona).

Polynesierne hadde en usedvanlig rik og komplisert mytologi som særlig er kjent fra maorienes religion (New Zealand). Karakteristisk er en gudeverden ordnet (på samme måte som samfunnet) i et hierarki. Øverst er høyguden Tangaroa; han sies å ha kommet frem fra et muslingskjell for deretter å ha skapt lyset og gudene. I andre myter fortelles det hvordan han hevet øyene opp av havet med en fiskekrok. Andre guder er Tane ('Mann'), menneskenes far, Tu, krigsguden, og Rongo, fredens, dansens og kunstens gud. Et profesjonelt presteskap utførte en komplisert offerkult på spesielle utendørs kultplasser (ofte med store oppmurte altre), såkalte marae. Presteskapet utviklet også en abstrakt spekulasjon omkring verdens opprinnelse med utgangspunkt i guden Io; denne læren ble holdt hemmelig. Det hierarkiske polynesiske samfunnet avspeilte seg i dødsforestillingene: Adelsmennene kom til et himmelsk paradis i vest, det vanlige folket til det mørke dødsriket Po.

Religionen omfattet også lokale guddommer og forfedreånder; særlig de siste lever videre i folketro og spiller sammen med visse sjamanistiske teknikker en rolle i forbindelse med helbredelse av sykdom o.l. Begrepene tabu (eg. tapu), 'hellig, farlig, uberørbar' – anvendt om konger, fødende kvinner, offerplasser osv. – og mana, 'kraft' (knyttet til personer eller gjenstander), spilte en viktig rolle i polynesisk religion, og er inngått i religionshistorisk fagterminologi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.