Polynesierne hadde en usedvanlig rik og komplisert mytologi som særlig er kjent fra maorienes religion (New Zealand).

Etter at bred kontakt med europeere ble innledet mot slutten av 1700-tallet, ble Polynesia raskt kristnet, og de tradisjonelle religionene har fra 1900-tallet bare vært å finne på enkelte isolerte øyer (Tikopia, Bellona).

Polynesisk religion

Karakteristisk er en gudeverden ordnet (på samme måte som samfunnet) i et hierarki. Øverst er høyguden Tangaroa; han sies å ha kommet frem fra et muslingskjell for deretter å ha skapt lyset og gudene. I andre myter fortelles det hvordan han hevet øyene opp av havet med en fiskekrok. Andre guder er Tane ('Mann'), menneskenes far, Tu, krigsguden, og Rongo, fredens, dansens og kunstens gud. Et profesjonelt presteskap utførte en komplisert offerkult på spesielle utendørs kultplasser (ofte med store oppmurte altre), såkalte marae. Presteskapet utviklet også en abstrakt spekulasjon omkring verdens opprinnelse med utgangspunkt i guden Io; denne læren ble holdt hemmelig. Det hierarkiske polynesiske samfunnet avspeilte seg i dødsforestillingene: Adelsmennene kom til et himmelsk paradis i vest, det vanlige folket til det mørke dødsriket Po.

Religionen omfattet også lokale guddommer og forfedreånder; særlig de siste lever videre i folketro og spiller sammen med visse sjamanistiske teknikker en rolle i forbindelse med helbredelse av sykdom og lignende. Begrepene tabu (egentlig tapu), 'hellig, farlig, uberørbar' – anvendt om konger, fødende kvinner, offerplasser osv. – og mana, 'kraft' (knyttet til personer eller gjenstander), spilte en viktig rolle i polynesisk religion, og er inngått i religionshistorisk fagterminologi.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg