Nicolas Léonard Sadi Carnot, fransk fysiker, sønn av L. N. M. Carnot, ble utdannet som offiser, tok 1828 avskjed som kaptein og levde siden for vitenskap, musikk og poesi. I 1824 utgav han en bok Réflexions sur la puissance motrice du feu (Betraktninger over varmens bevegende kraft), der han ut fra kjente erfaringer søkte å klargjøre under hvilke betingelser varme kan nyttes for å utføre arbeid. Hans verk har vært av fundamental betydning for senere forståelse av termodynamiske prosesser.

Carnot tenkte seg opprinnelig varme som et stoff, calorique, som oppførte seg omtrent som en gass og som – etter hva han hevdet i sin bok – aldri kunne forsvinne, men bare overføres fra et sted til et annet. Temperaturen var et uttrykk for mengden av calorique som var til stede. Senere reviderte han denne oppfatning av varme som noe uforgjengelig. Av hans etterlatte skrifter, utgitt av broren L. H. Carnot 1878, fremgår det at han var blitt klar over at varme er en form for energi. Han kom også frem til en noenlunde riktig verdi for varmens mekaniske ekvivalent, men før disse arbeider ble kjent, hadde bl.a. Joule utført sine berømte målinger. Carnots viktigste bidrag til termodynamikken er hans tankeeksperiment, Carnots kretsprosess, som han brukte for å vise at ingen varmekraftmaskin kan ha høyere virkningsgrad enn den som arbeider reversibelt mellom to temperaturer. Dette kalles Carnots teorem. Det danner grunnlaget for varmelærens 2. hovedsetning som ble nærmere utformet av Clausius og Kelvin (se termodynamikk).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.