Lucius Verus var romersk keiser i perioden 161-169 sammen med Marcus Aurelius. Som de første i romersk historie delte de keisermakten (begge med tittelen augusti) i et slags dobbeltmonarki. Marcus var imidlertid den eldste og med mest autoritet, og han overlevde dessuten Lucius. 

Lucius Verus var sønn av Lucius Ceionius Commodus, som keiser Hadrian hadde adoptert og tiltenkt rollen som etterfølger, men som døde i 137. Hadrian fant en ny arving i Antoninus Pius og beordret denne til igjen å adoptere Lucius og Marcus Aurelius. Lucius var et brushode og en levemann, men sjarmerende og godt likt, og adoptivfaren holdt ham høyt. Han var ikke en opplagt kandidat til tronfølgen og kunne nok ha blitt utmanøvrert da Antoninus døde, men Marcus sørget for at han ble medkeiser. Tross forskjellene mellom dem, ser forholdet ut til å ha vært godt. 

Lucius Verus ble sendt til fronten i øst i en krig mot partherne (162-166), en krig romerne vant uten at han tillegges mye av æren for det. Begge keiserne feiret triumf etter seieren. Imidlertid var det ikke bare krigsbytte og fanger romerne brakte med seg tilbake fra Mesopotamia, men også en slags pest (mulig det var kopper eller meslinger). Pesten rammet Romerriket hardt og var kanskje medvirkende til at romerne de neste årene slet voldsomt med å stanse opprør og invasjoner i nord langs grensen ved Donau. Begge keiserne var involvert i kampene her, da Verus døde (antagelig av blodpropp og slag) i 169. Han etterlot seg en kone og datter, som vi ikke vet noe mer om.

  • Vita Lucii Veri  i Historia Augusta (Finnes på dansk som Romerske kejsere ved Torben Damsholt, 2011)
  • Michael Grant The Antonines: The Roman Empire in Transition (1994)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.