Lotus-effekt er en vanntett og selvrensende overflate hvor rullende vanndråper tar med seg støv og skitt.
I motsetning til vannliljer som har flyteblad, har vannplanten lotus blader som står opp fra vannoverflaten. Overflaten på bladene er vanligvis dekket av en vannskyende kutikula og et lag med voks, som gjør at vann på blader blir liggende som dråper.
Den høye overflatespenningen til vann gjør at vann danner dråper. Hvis kontaktvinkelen mellom vanndråpen og bladoverflaten er mindre enn 109o, vil vanndråpen kunne feste seg til bladet. Lotusplanten har et vokslag med vokspartikler som stikker ut fra bladoverflaten som gjør at kontaktvinkelen blir cirka 170o, og danner et ultravannskyende lag (ultrahydrofobt). I dette tilfellet vil ikke vanndråpene feste seg til bladet, men trille av og etterlater seg en tørr og ren overflate. Ofte kan vannet renne ned fra bladet via en dryppspiss.
Lotus-effekten renser bladoverflaten, fjerner soppsporer, alger og andre forurensninger på bladet som kan hindre gassutvekslingen i fotosyntese og respirasjon. Den hindrer også at andre organismer kan vokse på bladoverflaten. Den vannskyende (hydrofobe) overflaten på blader gjør at sprøytemidler anvendt på planter må tilsettes et såpestoff som gjør at sprøytemiddelet fukter bladoverflaten, det vil si kontaktvinklen nærmer seg 0o.
Innen biomimetikk anvendes nanoteknologi for å lage overflater som etterligner lotus-effekten.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.