En vanntett og selvrensende overflate hvor rullende vanndråper tar med seg støv og skitt.

I motsetning til vannliljer som har flyteblad, har lotus-blomsten (Nelumbo nucifera) blader som står opp fra vannoverflaten, ofte med urent vann. Overflaten på blad (epidermis) er vanligvis dekket av en vannskyende kutikula og et lag med voks, som gjør at vann på blader blir liggende som dråper.

Den høye overflatespenningen til vann gjør at vannet danner dråper. Hvis kontaktvinkelen mellom vanndråpen og bladoverflaten er mindre enn ca. 109o så vil vanndråpen kunne feste seg til bladet. Men lotusplanten og blant annet planter som vokser i skogbunnen i tropisk regnskog har et vokslag med vokspartikler som stikker ut fra bladoverflaten som gjør at kontaktvinkelen blir ca. 170o, og danner et ultravannskyende lag (ultrahydrofobt). I dette siste tilfellet vil ikke vanndråpene feste seg til bladet, men trille av og etterlater seg en tørr og ren overflate. Ofte kan vannet renne ned fra bladet via en dryppspiss.

Lotus-effekten renser bladoverflaten, fjerner soppsporer, alger og andre forurensninger på bladet  som kan hindre gassutvekslingen i fotosyntese og respirasjon, samt hindrer at andre organismer kan vokse på bladoverflaten. Den vannskyende (hydrofobe) overflaten på blader gjør at sprøytemidler anvendt på planter må tilsettes et såpestoff (detergent) som gjør at sprøytemiddelet fukter  bladoverflaten, det vil si kontaktvinklen nærmer seg 0o. Innen biomimetikk anvendes nanoteknologi for å lage overflater som etterligner lotus-effekten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.