Kazimira Prunskienė

Prunskienės far deltok i opprøret mot de sovjetiske styrkene som inntok Litauen i 1940, og ble henrettet i 1943 av sikkerhetstjenesten NKVD. Hun ble uteksaminert som samfunnsøkonom fra Universitetet i Vilnius i 1965 og underviste samme sted fram til 1986, da hun tok doktorgraden der.

På 1980-tallet samarbeidet hun med kolleger ved ungarske og vesteuropeiske universiteter og mottok et Humboldt-stipend, noe som gjorde det mulig for henne å oppholde seg i Vest-Tyskland i flere perioder. Mellom 1986 og 1988 var hun rektor for instituttet for kompetanseheving for ledere innenfor økonomisk styring.

Prunskienė var en av de første til å utnytte mulighetene som bød seg under den sovjetiske reformprosessen. I 1988 ble hun en av lederne for utarbeidelsen av en modell for utvidet økonomisk selvstyre. Hun var en av initiativtakerne til Folkefronten Sąjūdis i 1988. Sąjūdis var opprinnelig en støttebevegelse for Mikhail Gorbatsjovs reformpolitikk, men utviklet seg raskt til en løsrivelsesbevegelse. Prunskienė var visestatsminister i den litauiske sovjetrepublikken i 1989-1990. Hun deltok også i politikken på unionsnivå, og ble valgt inn i Det øverste sovjet – Sovjetunionens formelt lovgivende forsamling – og Folkekongressen i 1989.

Prunskienė ble valgt til den litauiske sovjetrepublikkens øverste sovjet i februar 1990. I mars samme år, en uke etter uavhengighetserklæringen fra Sovjetunionen, ble hun valgt til statsminister og innledet et intenst diplomati for å få støtte til uavhengigheten. Regjeringen hennes måtte gå av etter ti måneder i februar 1991. Årsaken var folkelig misnøye med omfattende prisøkninger som blant annet skyldtes den økonomiske blokaden iverksatt fra den sovjetiske ledelsen i Moskva. Prunskienė manglet også støtte fra opposisjonen i nasjonalforsamlingen, som sto under ledelse av Vytautas Landsbergis. Opposisjonen ønsket en mer konfronterende linje overfor Moskva og de etniske mindretallene i landet.

Etter at hun gikk av som statsminister, har Prunskienė tatt en rekke politiske initiativer og har ledet ulike små, sentrum-venstrepartier. I 1995 var hun en av dem som sto bak opprettelsen av Litauens Kvinneparti. Hun ble innvalgt i nasjonalforsamlingen Seimas for dette partiet på et direktemandat i 1996. Kvinnepartiet byttet navn til Partiet Nytt Demokrati, men hele tiden med Prunskienė som leder. Ved valget til Seimas i 2000 ble Prunskienė innvalgt for Nytt Demokrati i et listeforbund med sosialdemokratene.

Året etter gikk Nytt Demokrati i valgallianse med Litauens Bondeparti under navnet Forbundet av Bondepartiet og Nytt demokrati. Prunskienė fortsatte som leder, og ved presidentvalget i 2004 stilte hun opp som sentrum-venstrekandidat. Hun fikk 47,7 prosent av stemmene og tapte dermed mot Valdas Adamkus, som representerte sentrum-høyre. Samme år ble hun landbruksminister i Algirdas Brazauskas’ regjering en posisjon hun beholdt eter at Gediminas Kirkilas tok over som statsminister i 2008. Prunskienės partiforbud omregistrerte seg i 2005 som partiet Litauens Folke– og Bondeforbund, uten å bytte ut lederen.

Ved valget til Seimas i 2008 lyktes det ikke Prunskienė å bli gjenvalgt, noe som førte til at hun trakk seg som landbruksminister samme år. Året etter var hun med på å opprette et nytt parti, Litauens Bondeparti, og ble valgt til leder. Ved valget til Seimas i 2012 stilte dette partiets kandidater på lista til partiet Polakkene i Litauens Valgaksjon, men uten å bli innvalgt. Prunskienė er tilhenger av tettere økonomisk og politisk samarbeid med Russland og andre tidligere sovjetrepublikker.

• Litauens samtidshistorie
• Litauen