John Williams, britisk misjonær som er kjent for sitt misjonsarbeid i Stillehavet. På bakgrunn av sitt pionerarbeid der ble han kalt «Sydhavets apostel». Williams kom sammen med sin hustru Mary Chawner som misjonær i 1817 til Selskapsøyene etter å ha vært ordinert som misjonær av London Missionary Society (LMS). Han blir regnet for en viktig misjonsstrateg og en brobygger mellom de ulike misjonsselskapene som opererte i Stillehavsområdet.

Williams og familien dro sammen med en kvinne ved navn Leota fra Samoa i 1834 tilbake til Storbritannia. Der fikk han trykket sin oversettelse av Det nye testamentet til Rarotongansk. Leota konverterte til kristendommen, og da Williams returnerte til Polynesia i 1837 ble hun igjen i London. For tilhengere av misjonen ble hun et bevis på at misjonen ga resultater.

Williams og misjonæren James Harris ble drept av lokalbefolkningen under et besøk på øya Erromango på Ny-Hebridene i 1839. Det ble antatt at han ble spist av kannibaler. Williams og James Harris skjebne førte til stor oppmerksomhet rundt misjonsarbeidet og bidro til økt støtte. Etter Williams død ble biografien hans en svært populær bok og han fikk en heltestatus for sitt misjonsarbeid.

Williams var utdannet som mekaniker og smelteriarbeider. Williams bakgrunn som håndverker og mekaniker ble viktig for å kunne løse de praktiske utfordringene han sto overfor.

Han var en brobygger mellom de ulike protestantiske retningene som samarbeidet i LMS. Misjonærene hadde bakgrunn som baptister, metodister, presbyterianere og andre protestantiske retninger. Det var kunne være spenninger mellom disse retningene som noen ganger førte til vanskelige konflikter. Samtidig sto de samlet i den overordnede kampen for å utbre Evangeliet og å kjempe mot umoral. LMS var etablert som en felles misjon for protestantiske kirker etter modell av det Britiske Anti-Slaveri Selskapet (Anti-Slavery Society).

John og Mary Williams fikk ti barn, men kun tre av dem overlevde til voksen alder. Ofrene i familielivet ved å arbeide som misjonær var store. Det var ikke vanlig for misjonærer å reise ut med familie. På Samoa var de den første misjonærfamilien som etablerte seg. John og Mary hadde et tett samhold og så på sitt ekteskap som en viktig del av sitt liv som kristne.

John Williams bygde selv et seilskip for å kunne reise mellom øyene. Det selvlagde skipet ble senere erstattet av et skip han kjøpte under et opphold i England.

LMS fortsatte å ha misjonsskip etter hans død. Alle fikk navnet John Williams. Det første av dem kom i 1844 og det siste, John Williams VII, ble tatt ut av tjeneste i 1968.

På Williams tid var det selvsagt at misjonen opererte i nær kontakt med kolonimyndighetene, og misjon var en del av det som ble sett på som en siviliserende vestlig, kristen oppgave. Det betydde imidlertid ikke at misjonen aksepterte enhver økonomisk og kolonial virksomhet. Misjonen så seg som en motstander og motvekt til de umoralske handlingene til vestlige sjøfolk, handelsmenn og plantasjeeiere.

Den kristne misjonsvirksomheten i Stillehavet har av mange blitt sett på som ødeleggende for lokal kultur og moral. Samtidig var den en motvekt mot annen påvirkning utenfra.

Mange av de kristne menighetene som ble etablert på de stedene Williams misjonerte fortsatte. I desember 2009 reiste etterkommere etter John og Mary Williams til Erromango. Representanter for lokalbefolkningen arrangerte en forsoningsseremoni og beklaget at han hadde blitt drept. Det som tidligere hadde hatt navnet Dillons Bay fikk navnet John Williams Bay.

Williams selvbiografi «Narrative of Missionary Enterprises in the South Sea Islands» fikk stor utbredelse, ble utgitt i en rekke opplag. Biografien kom ut for første gang i 1837.

  • Dening, Gregory (1966). Ethnohistory in Polynesia: The value of ethnohistorical evidence. The Journal of Pacific History, 1966, Vol. 1, side 23 -42.
  • Garrett, John (1974). The conflict between the London missionary society and the Wesleyan Methodists in the 19th century Samoa, The Journal of Pacific History, January 1974, Vol. 9 (1), side 65 -80.
  • London Missionary Society (1869). Fruits of Toil in the London Missionary Society. London: John Snow.
  • Newbury, Colin (1998). Mannon in paradise: Economic enterprise in pacific historiography. The Journal of Imperial and Commonwealth History, May 1998, Vol. 26 (2), side 192- 212.
  • Thomas, Nicholas (1992). Colonial conversions: Difference, Hierarchy and History, Comparative Studies in Society and History, Vol. 34 (2), side 366 – 389.
  • Williams, John (1837). Narrative of Missionary Enterprises in the South Sea Islands. London: John Snow.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.