John Williams (misjonær)

Williams var utdannet som mekaniker og smelteriarbeider. Williams bakgrunn som håndverker og mekaniker ble viktig for å kunne løse de praktiske utfordringene han sto overfor.

Han var en brobygger mellom de ulike protestantiske retningene som samarbeidet i LMS. Misjonærene hadde bakgrunn som baptister, metodister, presbyterianere og andre protestantiske retninger. Det var kunne være spenninger mellom disse retningene som noen ganger førte til vanskelige konflikter. Samtidig sto de samlet i den overordnede kampen for å utbre Evangeliet og å kjempe mot umoral. LMS var etablert som en felles misjon for protestantiske kirker etter modell av det Britiske Anti-Slaveri Selskapet (Anti-Slavery Society).

John og Mary Williams fikk ti barn, men kun tre av dem overlevde til voksen alder. Ofrene i familielivet ved å arbeide som misjonær var store. Det var ikke vanlig for misjonærer å reise ut med familie. På Samoa var de den første misjonærfamilien som etablerte seg. John og Mary hadde et tett samhold og så på sitt ekteskap som en viktig del av sitt liv som kristne.

John Williams bygde selv et seilskip for å kunne reise mellom øyene. Det selvlagde skipet ble senere erstattet av et skip han kjøpte under et opphold i England.

LMS fortsatte å ha misjonsskip etter hans død. Alle fikk navnet John Williams. Det første av dem kom i 1844 og det siste, John Williams VII, ble tatt ut av tjeneste i 1968.

På Williams tid var det selvsagt at misjonen opererte i nær kontakt med kolonimyndighetene, og misjon var en del av det som ble sett på som en siviliserende vestlig, kristen oppgave. Det betydde imidlertid ikke at misjonen aksepterte enhver økonomisk og kolonial virksomhet. Misjonen så seg som en motstander og motvekt til de umoralske handlingene til vestlige sjøfolk, handelsmenn og plantasjeeiere.

Den kristne misjonsvirksomheten i Stillehavet har av mange blitt sett på som ødeleggende for lokal kultur og moral. Samtidig var den en motvekt mot annen påvirkning utenfra.

Mange av de kristne menighetene som ble etablert på de stedene Williams misjonerte fortsatte. I desember 2009 reiste etterkommere etter John og Mary Williams til Erromango. Representanter for lokalbefolkningen arrangerte en forsoningsseremoni og beklaget at han hadde blitt drept. Det som tidligere hadde hatt navnet Dillons Bay fikk navnet John Williams Bay.

Williams selvbiografi «Narrative of Missionary Enterprises in the South Sea Islands» fikk stor utbredelse, ble utgitt i en rekke opplag. Biografien kom ut for første gang i 1837.

• Kristen misjonsvirksomhet
• London Missionary Society

• Council for World Mission (CWM)
• Arkiver fra London Missonary Society (LMS)

• Dening, Gregory (1966). Ethnohistory in Polynesia: The value of ethnohistorical evidence. The Journal of Pacific History, 1966, Vol. 1, side 23 -42.
• Garrett, John (1974). The conflict between the London missionary society and the Wesleyan Methodists in the 19th century Samoa, The Journal of Pacific History, January 1974, Vol. 9 (1), side 65 -80.
• London Missionary Society (1869). Fruits of Toil in the London Missionary Society. London: John Snow.
• Newbury, Colin (1998). Mannon in paradise: Economic enterprise in pacific historiography. The Journal of Imperial and Commonwealth History, May 1998, Vol. 26 (2), side 192- 212.
• Thomas, Nicholas (1992). Colonial conversions: Difference, Hierarchy and History, Comparative Studies in Society and History, Vol. 34 (2), side 366 – 389.
• Williams, John (1837). Narrative of Missionary Enterprises in the South Sea Islands. London: John Snow.