Johann Friedrich Herbart, født 1776, grunnlegger av den vitenskapelige pedagogikken.

Studerte under Johann Gottlieb Fichte i Jena, senere lærte han i Sveits Johann Heinrich Pestalozzi å kjenne. I oktober 1802 avla Herbart sin doktorgrad ved Universitetet i Göttingen, og begynte umiddelbart sin akademiske løpebane som dosent i filosofi ved samme universitet der han var ansatt frem til 1809. I årene 1806-08 offentliggjorde han flere betydelige verk i sitt forfatterskap: Allgemeine Pädagogik, aus dem Zweck der Erziehung abgeleitet, Hauptpunkte der Metaphysik og Allgemeine praktische Philosophie. Herbart overtok i 1809 et professorat i Königsberg som Kant en gang innehadde, og ble i Königsberg til han i 1833 vendte tilbake til Göttingen hvor han virket til sin død i 1841.

Herbart tar utgangspunkt i Kants filosofi; hans metafysikk bærer også merker av David Humes skeptisisme. Derved kom han til å stå som motstander av Hegel, og hans ideer fant ingen særlig grobunn i Tyskland. Hans utvikling av Kants ideer i realistisk retning stod i skarp kontrast både til Friedrich von Schelling, Fichte og Hegel. Etter at Hegels innflytelse hadde tapt seg, fant Herbarts kritiske filosofi etter hvert mange tilhengere, og det dannet seg en hel pedagogisk skole omkring hans grunntanker.

I Göttingen-tiden utga han også en lettere tilgjengelig fremstilling av sin pedagogikk - Umriss pädagogischer Vorlesungen (1835) som også er oversatt til dansk. Herbart var filosof, og han fremholdt at pedagogikken som vitenskap måtte bygge på den praktiske filosofien. Her tenkte han særlig på etikken som måtte begrunne oppdragelsens og dannelsens mål. Ved siden av etikken trakk Herbart frem psykologien som en forutsetning for pedagogikken. Det var psykologien som ga kunnskap om metoden og fremgangsmåten i pedagogisk virksomhet. Herbart var klar over at skolelever ikke møtte undervisningen uten forutsetninger, og visste hvilken betydning det kunne ha for læreren å kjenne til elevenes forestillinger om undervisningens emner.

Herbarts ambisjon var å utvikle et vitenskapelig grunnlag for pedagogikken som skulle bygge på etikk og psykologi. Han hadde samtidig klart for seg at pedagogikken også var en praktisk disiplin. Herbart holdt hele tiden fast ved sin tanke om "oppdragende undervisning" som han hevdet var den eneste form for virkelig undervisning. All undervisning måtte inneholde et element av dannelse gjennom at enkeltmenneskets karakter blir påvirket. Oppdragelsens mål for Herbart var en allsidig utvikling og karakterstyrke, og at elevene skulle stimuleres gjennom undervisning til å utvikle en varig interesse. Et viktig begrep hos Herbart var disiplin, og disiplin i pedagogisk forstand anså Herbart som en nødvendig forutsetning for å lykkes med moralsk oppdragelse og undervisning.  

Herbarts overordnede pedagogiske begrep var oppdragelse. Undervisningen er vesentlig i hans beskrivelse av pedagogikken, men undervisning måtte alltid være både formidling av kunnskap og påvirkninng av karakteren. Herbart tok utgangspunkt i det kognitive og tenkte seg at undervisningen påvirket elevens tanker. Men han mente at tanker førte til forestillinger og følelser, og i dette lå pedagogikkens oppdragende virkning.

Etter Herbarts død fikk hans pedagogiske tenkning økende betydning og dominerende innflytelse i tysk pedagogikk helt frem til slutten av 1800-tallet. Herbarts viktigste skrifter ble etterhvert oversatt til engelsk, og hans tanker fikk i en periode betydelig utbredelse i England og USA, særlig i 1880 og 1890-årene. I Norden fikk Herbarts tanker mest innflytelse i Finland. Fremveksten av den elevorienterte progressivismen både i Tyskland og USA førte etter hvert til at interessen for Herbart dalte.

Litteratur

  • Herbart, J. F. (1980): Pædagogiske forelæsninger i omrids. Ved K. Grue Sørensen. København:Nyt Nordisk Forlag
  • http://lexicon.freenet.de/Johann_Friedrich_Herbart
  • Herbart, J. F. (1890): Umriss pädagogischer Vorlesungen. Leipzig:Verlag
  • Johann Friedrich Herbart 1766-1841 Konturer til föreläsningar i pedagogik. I Krokmark, T. (2003): Den tidlösa pedagogiken. Lund:Studentlitteratur, ss. 309-328
  • Klafki, W. (1994): Pädagogische Erfahrung und pädagogische Theorie bei Johann Friedrich Herbart. Festvortrag. [http://www.herbartgymnasium.de/schule/herbart/vortrag.shtml]
  • Løvlie, L. (2015):Herbart om oppdragelse, formbarhet og takt. I Nordisk tidsskrift for pedagogikk & kritikk, bd. 1.
  • Klattenhoff, K. (Hrsg.) (2004): Zum aktuellen Erbe Herbarts. Ein Klassiker der Pädagogik nach der Jahrtausendwende. Universität Oldenburg

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

28. oktober 2012 skrev Andrea Ardem

Det står at Herbart i 1776 avla sin filosofiske doktorgrad ved Universitetet i Göttingen. Dette kan jo ikke stemme, Herbart ble jo født i 1776. Så når var det da han avla doktorgraden sin?

8. november 2013 svarte Kaare Skagen

I 1802 begynte Herbart sin akademiske karriere ved Universitetet i Göttingen der han også avla sin filosofiske doktorgrad og ble ansatt som dosent (Privatdozent) fra 1805.



Flere omtaler av Herbart angir ikke det nøyaktige året for hans disputas.

8. november 2013 svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Kaare og Andrea. Jeg la svaret inn i artikkelen. Hilsen Kjell-Olav

9. november 2013 svarte Andrea Ardem

Flott! Tusen takk for svar, til tross for at det kommer noe sent.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.