Jan Grue

Faktaboks

Jan Grue
Uttale

Jan Grue

Født
28. mars 1981
Av /NTB Scanpix.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Jan Grue er en norsk forfatter og professor. I 2019 ble han nominert til Nordisk råds litteraturpris for Jeg lever et liv som ligner deres. En levnetsbeskrivelse. Det var første gang på over 50 år at en norsk sakprosabok var blant de nominerte til denne prestisjefylte prisen. Det signaliserte samtidig en ny runde i debatten omkring såkalt virkelighetslitteratur. Likevel var nominasjonen først og fremst en anerkjennelse av et rikt og mangefasettert forfatterskap.

Bakgrunn

Jan Grue er født og oppvokst i Oslo, og der tok han også sin doktorgrad i lingvistikk i 2011. I 2012 ble han postdoktor på Institutt for sosiologi ved Universitetet i Oslo, og i 2016 ble han professor i kvalitativ metode ved Institutt for spesialpedagogikk. Han forsker blant annet på funksjonshemning med utgangspunkt i kritisk diskursanalyse. Grue er selv rammet av en muskelsykdom som gjør ham rullestolavhengig. Det betyr at han har en både profesjonell og personlig tilnærming til å skrive om funksjonshemning. Han er gift med bloggeren og forfatteren da Jackson.

Debut

Grue debuterte i 2010 med novellesamlingen Alt under kontroll. Allerede året etter kom en ny samling noveller kalt Ubestemt tid, og i 2012 ble novelletrilogien fullført med samlingen Kropp og sinn. De tre bøkene ble samlet i utgivelsen Det kunne vært annerledes (2013). Karakteristisk for alle disse novellene er at de ofte er lagt til et science fiction-influert univers, gjerne med en allvitende og distansert fortellerstemme. Handlingen kan også utspille seg i gamle europeiske kulturbyer, og er gjerne befolket med superheltaktige skikkelser. Kyborgere eller skikkelser preget av fysiske abnormiteter er andre gjennomgangsfigurer, og Grue har i tillegg en hang til å bruke laboratorieaktige eller vitenskapelige miljøer. Et visst vemod og tendens til melodrama gir balanse til det som ellers kunne blitt i overkant skoleflinke sjangerøvelser.

Barnebøker

I 2011 utga Jan Grue barneboka Oliver, illustrert av Eivind Gulliksen. Det er fortellingen om «verdens første tamme rullestol», der bestefar forteller lille Line om hvordan oldefaren hennes fikk fanget en rullestol til ham. Skadedyr, illustrert av Lillian Brøgger, kom i 2015. Det er en samling av rim på dikt om rare og fæle dyr. For eksempel Klesapen som spiser sokker, og Sabotasjefuglen som bæsjer på travle folk. I 2016 kom Super-Magnus, illustrert av Ketil Selnes. Her møter vi den lille gutten som så gjerne vil bli superhelt, men som bare ender med å gjøre mange dumme og farlige ting, helt til mamma forklarer ham at skal du bli superhelt, må du først bli smart og lese mange bøker.

Kroppsspråk og diskursanalyse

Det faglitterære forfatterskapet til Jan Grue startet med et bidrag i boka Diskursanalyse i praksis. Metode og analyse (2011 og 2018), fulgt opp med Disability an Discourse Analysis (2014). I 2015 kom Teori i praksis. Analysestrategier i akademisk arbeid, en innføring i anvendt teoriforståelse.

Kroppsspråk. Fremstillinger av funksjonshemning i kultur og samfunn (2014), er en bok for et bredere publikum, og tar for seg «vanlige» og «uvanlige» kropper og ulike kultur- og samfunnsanalyser av funksjonshemning. Grue anvender diskursanalyse for å få fram hvor viktig den språklige bevisstheten er både for vår individuelle og kollektive forståelse av funksjonshemning. Boka ble godt mottatt av kritikerne, og i tidsskriftet Prosa skrev anmelderen Bjørn Hatterud blant annet: «Jeg kan i utgangspunktet knapt tenke meg noe mindre sexy enn diskursanalyser, men Grue gjør analysene morsomme og lett forståelige.»

Normalitet

Novellesamlingen Normalia (2015) viderefører mange av motivene fra de tidligere novellene, i tillegg til at Grue her utforsker og utfordrer den såkalte normaliteten og vår egen selvoppfattelse som individer og samfunn. Romanen Det blir ikke bedre fra 2016 er en slags futuristisk fantasi, der vi følger hovedpersonen August Wilhelmsen i et gjennomregulert Norge der fullstendig lykke, selvrealisering og full maksimering av potensialet i ens humane ressurser er mulig. Men vel å merke bare innenfor rammer definert av samfunnet selv. Som så ofte i Grues noveller møter vi også her en allvitende jeg-forteller, i det som er en ganske pratsom, men også til dels stillestående fortelling.

I «boksingelen» Bortenfor, bortenfor, bortenfor fra 2017 leverer Jan Grue det som kan leses som en etterlysning av mer overskridende norsk litteratur. Et savn etter noe bortenfor det litterært trivielle og hverdagslige, og et forsvar for at virkeligheten kan være en drøm.

Et rom i verden

Jeg lever et liv som ligner deres. En levnetsbeskrivelse kom i 2018, og vant Kritikerprisen for beste sakprosabok. Den ble også nominert til Nordisk råds litteraturpris. Her endevender Jan Grue sitt eget liv, preget av en muskelsykdom som i dag har gjort ham rullestolavhengig. Boken sammenføyer på mange måter hans to ulike veier som forfatter. På den ene siden den faglige interessen for diskurs, lingvistikk og synet på annerledeshet, med hyppige referanser til filosofer som Michel Foucault. På den andre siden hans skjønnlitterære dragning mot det overskridende og fabulerende. Boken blir dermed både en intellektuell erkjennelsesreise og en dypt personlig fortelling. Møtet med hjelpeapparat og byråkrati, de andres blikk og forventninger til ham settes opp mot nære og intime erfaringer i hans private liv.

Mange leste boken som en utvidelse av begrepet «virkelighetslitteratur», og vekslingen mellom det nære og det distanserte, mellom det følte og det tenkte hadde appell til mange kritikere. Både Marius Wulfsberg i Dagbladet og Jan Askelund i Stavanger Aftenblad utropte boka til et mesterverk, mens Morgenbladets Ane Farsethås mente at boka er «en merkestein for at en ny modenhet er i ferd med å nå den selvbiografisk baserte litteraturen også i norsk sakprosa.» Kanskje er det likevel Jan Grue selv som best summerer opp bokas prosjekt i dette sitatet: «Men disse ordene, med denne boken, skaper jeg meg et rom i verden. Om det lykkes, omskaper jeg en del av verden, min del, med denne boken, med disse ordene.»

Posthumanisme

Sommeren 2019 utga Jan Grue essaysamlingen Det var en gang et menneske. Posthumanisme som tanke og tendens. I seks essays utforsker han her posthumanismen som begrep, og som et ledemotiv for å forstå aktuelle trender i samtidens litteratur og kultur. I august 2019 kom så hans foreløpig siste bok, novellesamlingen Uromomenter. Enda engang er det det overskridende, fabulerende og fremmedgjorte som preger de i alt seks noe novellene. Hovedpersonene er like gjerne kvinner som menn, og de har oftest en akademisk tilknytning. En gjennomført ironisk distanse fra forfatteren side er imidlertid med på å skape unødvendig distanse mellom leser og tekst. Slik får man heller aldri inntrykk av at det er noe som virkelig står på spill for forfatteren i disse historiene.

Annet

Jan Grue har gått på Aschehougs forfatterskole og på Aschehougs sakprosaskole. Han har vært medlem av arbeidsutvalget for litteratur i Norsk kritikerlag.

Utgivelser

  • Alt under kontroll, noveller, Gyldendal 2010
  • Ubestemt tid, noveller, Gyldendal 2011
  • Oliver, illustrert av Eivind Gulliksen, Gyldendal 2012
  • Kropp og sinn, noveller, Gyldendal 2012
  • Det kunne vært annerledes, samlede noveller, Gyldendal 2013
  • Disability an Discourse Analysis, Routledge 2014
  • Kroppsspråk. Fremstillinger av funksjonshemning i kultur og samfunn, Gyldendal Akademisk 2014
  • Teori i praksis. Analysestrategier i akademisk arbeid, Fagbokforlaget 2015
  • Skadedyr, illustrert av Lillian Brøgger, Cappelen Damm 2015
  • Normalia, noveller, Gyldendal 2015
  • Super-Magnus, illustrert av Ketil Selnes, Cappelen Damm 2016
  • Det blir ikke bedre, Gyldendal 2016
  • Jeg lever et liv som ligner deres. En levnetsbeskrivelse, Gyldendal 2018
  • Det var en gang et menneske. Posthumanisme som tanke og tendens. Universitetsforlaget 2019.

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg