IP-adresse

I IP versjon 4 er IP-adressen et 32 bits tall. Adressen skrives vanligvis som fire heltall atskilt med punktum, for eksempel:

• 194.248.14.151

Hvert av disse tallene kan gå opptil 255, og de svarer hver til 8 biter når adressen skrives binært.

I IP versjon 6 er IP-adressen et 128 biters tall. Det vil si at tallet på mulige IP-adresser øker fra i underkant av 4,3 milliarder til 3,4x10³⁸, i praksis nærmest ubegrenset. Adressen skrives ofte heksadesimalt (tallene 0–9 og bokstavene A–F). En IP versjon 6-adresse har åtte grupper med tegn atskilt med kolon, for eksempel:

• 3ffe:ffff:0000:2f3b:02aa:00ff:fe28:9c5a

De innledende nullene i en gruppe kan undertrykkes, for eksempel:

• 3ffe:ffff:0:2f3b:2aa:ff:fe28:9c5a

I tillegg til flere IP-adresser har IP versjon 6 også mer sikkerhetsfunksjonalitet enn IP versjon 4.

Det er lagt opp til at IP versjon 4 og IP versjon 6 skal kunne brukes parallelt over mange år. Den første implementeringen av IP versjon 6 startet i 2004. Den 6. juni 2012 ble erklært IP versjon 6 Launch Day.

Dersom man kjenner IP-adressen til en server, kan man taste tallet rett inn i nettleserens adresselinje. Fordi det gjerne er svært lite hensiktsmessig, taster man heller inn en vanlig nettadresse, for eksempel www.snl.no, og lar DNS-serverne på internett oversette den til den korrekte IP-adressen.

IP-nettverk er pakkesvitsjet, det vil at all data deles opp i pakker når det skal utveksles mellom to maskiner. Hver IP-pakke inneholder to IP-adresser, én til avsender og én til mottaker av pakken. Noen noder på nettet, for eksempel servere, har faste, såkalte «statiske» IP-adresser. Andre, som de fleste private datamaskiner, får oppgitt en ny IP-adresse hver gang de logger seg på nettet, slik at IP-adressen er midlertidig eller «dynamisk». Dette skjer gjennom en tjeneste kalt DHCP (Dynamic Host Configuration Protocol) som leveres av en server i det nettverket man kopler seg til, for eksempel hos selskapet som leverer bredbåndstilknytningen.

• Internet Protocol
• internett