Den nordiske språkkonvensjonen

Den nordiske språkkonvensjonen er en konvensjon som garanterer at statsborgere i de fem nordiske landene skal kunne henvende seg muntlig og skriftlig på sitt eget språk til myndighetene ved besøk i et annet nordisk land. Konvensjonen trådte i kraft 1987.

I konvensjonen har Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige blitt enige om å gjøre sitt beste for å tilby nordiske statsborgere språktjenester når det er behov for det. Konvensjonen omfatter språkene dansk, finsk, islandsk, norsk og svensk. Konvensjonen gjelder både tolking ved personlig kontakt og oversetting av skriftlige dokumenter.

Konvensjonen gjelder i første rekke ved kontakt med sosial- og helsevesenet, skolemyndigheter, arbeidsformidlingen, likningskontoret eller politi. Hvert nordisk land har utpekt en myndighet som skal følge med i gjennomføringen av språkkonvensjonen. I Norge er denne myndigheten Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

Konvensjonen gjelder ikke de samiske språkene, grønlandsk eller færøysk.