Conlon Nancarrow var en eksperimentell komponist fra USA, spesielt kjent for sine polyfone og rytmisk komplekse stykker for player-piano, eller det man gjerne kaller pianola

Nancarrow tok opp ideen med bruk av player-piano fra Henry Cowell. Cowell skriver, i boken New Musical Resources (1930), om hvordan nye, rytmiske eksperimenter lettere kan gjennomføres med bruk av automatiserte pianoer enn av levende utøvere. Nancarrows musikk var lenge lite kjent utenfor Nord-Amerika, men da blant andre György Ligeti oppdaget den på 1980-tallet, fikk den gradvis mer oppmerksomhet. Ligeti kalte forøvrig Nancarrow for «vår tids Bach».

Nancarrow kjøpte sitt første player-piano i 1947, og komponerte i løpet av de neste 40 årene et femtitalls såkalte studies for instrumentet. Det som mer enn noe annet viser seg i disse stykkene er Nancarrows interesse for temporalitet, for musikkens rytmiske, metriske og tempomessige aspekter. Han gikk så langt som å si at andre musikalske parametres oppgave, slik som melodikkens og harmonikkens, var å støtte opp om dette. 

Studiene er utpreget polyfone, og det er på flere måter en polyfoni som oppstår som et resultat av Nancarrows temporale prosedyrer. Disse prosedyrene involverer en utstrakt bruk av polymetrikk og polyrytmikk, men kanskje først og fremst av operasjoner hvor flere forskjellige tempi opptrer samtidig.

Et av eksemplene på dette finner vi i Study #33, en kanon hvor han bruker temporelasjonen √2/2. Dette realiseres ved at det ene tempoet settes til ¼ = 240 (2 x 140), mens det andre settes til ¼ = 198 (√2 x 140). Et annet eksempel er Study #2a, en blues-kanon som er satt sammen av melodier i fire forskjellige tempi, og et tilgrunnliggende ostinat som er konstruert av to stemmer med hvert sitt rytmiske mønster og i hvert sitt tempo. 

Det som møter oss i Nancarrows musikk er med andre ord polyfoni på flere nivåer: For det første gjennom samtidigheten av forskjellige taktarter og tempi, for det andre gjennom bruk av tradisjonelle polyfone former som kanon og fuge, og for det tredje ved at det skapes enhetlige sjikt gjennom at flere selvstendige stemmer settes sammen. 

Når dette kombineres med en rekke andre elementer, så som ekstremt høye tempi, så skapes det en kompleksitet som ikke bare går langt forbi det et menneske er i stand til å utføre, men det går også utenfor det mennesket kognitivt sett er i stand til å få med seg av musikalsk informasjon. Musikkviteren Eric Drott har følgelig karakterisert Nancarrows musikk som «teknologisk sublim».

Nancarrow hadde bakgrunn som jazztrompetist, men tok i perioden 1933-1935 privattimer i komposisjon med  Roger Sessions , Nicolas Slonimsky og Walter Piston . Nancarrow ble med i det amerikanske kommunistpartiet, og kjempet i 1937 med  Abraham Lincoln-brigaden  mot Franco i den spanske borgerkrigen . I 1939 kom Nancarrow tilbake til USA, men dro i 1940 videre til Mexico City ettersom han opplevde å bli trakassert på grunn av sin politiske overbevisning. Han bodde i Mexico City resten av sitt liv, og ble mexicansk statsborger i 1955.

Nancarrow ble utnevnt til æresdoktor ved New England Conservatory of Music i Boston i 1990, og han mottok prisen Ordre des Arts et des Lettres i 1991.

  • Intervju med Nancarrow av Charles Amirkhanian fra radiOM.org. På denne nettsiden finnes det også flere andre programmer hvor Amirkhanian presenterer Nancarrow.
  • Monika Fürst-Heidtmanns nettsted om Nancarrow. Inneholder engelskspråklige intervjuer og tyskpråklige tekster.
  • Jürgen Hockers tyskspråklige side om Nancarrow. Inneholder, i tillegg til en biografi og en diskografi, også en tekst om hvordan Nancarrow arbeidet, og en tekst om forholdet mellom Nancarrow og Ligeti.
  • Gann, Kyle. (1996). The Music of Conlon Nancarrow. Cambridge University Press.
  • Hocker, Jürgen. (2002). Begegnungen mit Nancarrow. Schott Musik International.
  • Drott, Eric. (2004). «Conlon Nancarrow and the Technological Sublime». I: American Music, vol. 22, nr. 4. S. 533-563.
  • Tenney, James. (1988-1990). Tekster i tekstheftet til CD-utgivelsen av Nancarrows studier på Wergo. WER 6907 2.
  • Thomas, Margaret. (2000/2001). «Nancarrow's "Temporal Dissonance": Issues of Tempo Proportions, Metric Synchrony, and Rhythmic Strategies». I: Intégral, vol. 14/15. S. 137-180.
  • Aumüller, Uli og Hanne Kaisik. (1993). Music for thousand fingers - The composer Conlon Nancarrow. Inpetto Filmproduktion.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.