B-17G Flying Fortress - utstilt ved National Museum of the U.S. Air Force
Boeing B-17 Flying Fortress var et amerikansk firemotors strategisk bombefly brukt under andre verdenskrig. Flyet bidro i stor grad til å vinne kampen om luftherredømmet over kontinentet, ved å kunne utkjempe luftkamper med tyske jagerfly og ved presisjonsbombing under dagtokter over Tyskland og tyskokkuperte områder.
Boeing B-17C Flying Fortress
B-17 Flying Fortress ble utviklet av The Boeing Company, og fløy første gang 28. juli 1935. Den første produksjonsvarianten fikk betegnelsen B-17B, og ble tatt i bruk av den amerikanske hærens flyvåpen fra 1939. De første variantene B-17B, C og D ble bare produsert i små antall, men etter en omfattende rekonstruksjon av flytypen kom fra slutten av 1941 variantene B-17E, F og G, som ble produsert i betydelige antall.
B-17 ble også eksportert til Storbritannia under andre verdenskrig, hvor det fikk navnet Fortress. Det var i britisk tjeneste B-17 først ble brukt i kamphandlinger da en skvadron Fortress Mk I (B-17C) bombet Wilhelmshaven 8. juli 1941. Amerikanske B-17E gjennomførte sitt første tokt i Europa mot Rouen 17. august 1942.
I alt ble over 12 700 B-17 produsert frem til april 1945, av disse var over 8 500 av varianten B-17G.
B-17G Flying Fortress var utstyrt med fire Wright 1820 Cyclone nisylindrede stjernemotorer med en ytelse på 1 200 hestekrefter hver. Flyet hadde en bestykning på 11-13 12,7-millimeters mitraljøser og kunne normalt bære en bombelast på opptil 4354 kilo (9 600 pund).
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.