B-17 Flying Fortress

Boeing B-17 Flying Fortress, amerikansk firemotors strategisk bombefly brukt under andre verdenskrig. Flyet bidro i stor grad til å vinne kampen om luftherredømmet over kontinentet, ved å kunne utkjempe luftkamper med tyske jagerfly og ved presisjonsbombing under dagtokter over Tyskland og tyskokkuperte områder.

B-17 Flying Fortress, utviklet av The Boeing Company, fløy første gang 28. juli 1935, og første produksjonsvariant, B-17B, ble tatt i bruk av den amerikanske hærens flyvåpen fra 1939. De første variantene B-17B, C og D ble bare produsert i små antall, men etter en omfattende rekonstruksjon av flytypen kom fra slutten av 1941 variantene B-17E, F og G som ble produsert i betydelige antall. B-17 ble og eksportert til Storbritannia under andre verdenskrig, hvor det fikk navnet Fortress, og det var i britisk tjeneste B-17 først, deretter i kamphandlinger da en skvadron Fortress Mk I (B-17C) bombet Wilhelmshaven 8. juli 1941. Amerikanske B-17E gjennomførte sitt første tokt i Europa mot Rouen 17. august 1942.

I alt ble over 12 700 B-17 produsert frem til april 1945, av disse var over 8 500 av varianten B-17G.

En B-17G Flying Fortress var utstyrt med fire Wright 1820 Cyclone 9-sylindrede stjernemotorer med en ytelse på 1 200 hestekrefter hver, hadde en bestykning på 11-13 12,7 millimeters mitraljøser og kunne normalt bære en bombelast på opptil 4354 kilo (9 600 pund). Vingespenn 31,63 m, lengde 22,66 m, bruttovekt 29 710 kg, toppfart 463 km/t ved 25 000 fot (7 620 m), rekkevidde 3226 km med en bombelast på 2722 kg (6000 pund) (spesifikasjoner for B-17G-80-BO).

• Bowers, Peter M.: Boeing Aircraft since 1916, Putnam Aeronautical Books, London, 1989