Sniečkus ledet Litauens Kommunistiske Parti fra 1936 til 1974. Han var litauer av etnisitet.

Sniečkus ble medlem av kommunistpartiet i 1920 og drev illegal virksomhet. Dette partiet hadde liten oppslutning. I 1920 var det 872 medlemmer, i 1923 bare 241 medlemmer. I 1940 var antallet medlemmer gradvis steget til rundt to tusen. Sniečkus ble arrestert allerede i 1921 for illegal politisk virksomhet, men løslatt mot kausjon. På anbefaling av det litauiske kommunistpartiet dro han til Sovjetunionen. Fram til 1925 jobbet han i det litauiske kommunistpartiets forlag i den sovjetrussiske byen Smolensk.

I 1925 -1926 var han tilknyttet dette partiets representasjon i Komintern i Moskva. Litauen hadde i 1926 fått en progressiv regjering av Sosialistpartiet og Bygdefolkets parti, som gjennomførte en rekke reformer.  I desember det samme året gjennomførte høyreradikale og nasjonalistiske offiserer et statskupp i samarbeid med Nasjonalistpartiet. Kommunistpartiet måtte gå under jorda, og Sniečkus sendt tilbake til hjemlandet av Komintern. Han fikk ansvaret for propaganda og organisasjon.

I 1930 ble han arrestert og idømt 15 års fengsel, men som følge av en fangeutvekslingsavtale mellom Republikken Litauen og Sovjetunionen, kunne han tre år seinere dra til Moskva. I 1936 vendte han tilbake til Litauen og tok opp det illegale politiske arbeidet der som formann i partiet. I 1939 ble han igjen arrestert for ulovlig virksomhet rettet mot regjeringen og idømt åtte års fengselsstraff.  

Sovjetunionen rykket i juni 1940 militært inn i Litauen. Sniečkus ble løslatt og umiddelbart utnevnt til nasjonal sikkerhetssjef. I 1940-41 ble det gjennomført omfattende arrestasjoner av folk som kunne tenkes å være motstandere av sovjetmakten. Sniečkus stod i spissen for den første massedeportasjonen av fanger til Sibir i juni 1940.

Den 14. juli ble det avholdt valg der bare kandidater fra kommunistpartiet og nære allierte kunne stille. Allerede den 21. juli vedtok den nyvalgte nasjonalforsamlingen at det litauiske folk ønsket å bli tatt opp i Sovjetunionen. I august samme år ble Sniečkus valgt til førstesekretær i Det litauiske kommunistpartiet, en posisjon han innehadde helt fram til han døde i 1974.

I 1941 kom Litauen under tysk kontroll, og Sniečkus fulgte med Den røde hær østover. I november 1942 ble den litauiske partisanbevegelsen opprettet under ledelse av Sniečkus.

Da den røde hær vendte tilbake til Litauen i 1944 ledet Sniečkus organiseringen av nye massedeportasjoner av potensielle fiender av den nye politiske orden. Landbruket ble kollektivisert i løpet av årene 1948 til 1952. Mens han ledet det litauiske partiet, var Sniečkus også aktiv på unionsnivå i Moskva. Han ble i 1952 valgt inn i sentralkomiteen i det Sovjetunionens Kommunistiske Parti (SUKP), og var medlem av Det Øverste Sovjet (nasjonalforsamlingen) i åtte perioder. Tøværet og avstaliniseringen som følge av SUKP’s 20. partikongress forløp under ledelse av Sniečkus uten store personalmessige endringer i Litauen. Åpningen for sterkere nasjonale uttrykk i det offentlige liv ble utnyttet med stor iver av Sniečkus. Blant annet ble verkene til maleren og komponisten Mikalojus Konstantinas Čiurlionis igjen tillatt.

Til tross for at han hadde stått i spissen for den tvangsmessige innlemmelsen i Sovjetunionen samt for brutal politisk undertrykkelse, opparbeidet Sniečkus seg en posisjon som en slags «landsfader». I motsetning til partilederne i Estland og Latvia, som hadde vokst opp i Russland, kunne Sniečkus framstå som «nasjonalkommunist», usvikelig lojal mot Moskva, men en tøff forhandler på vegne av hjemrepublikken. Litauen unngikk massiv innflytting fra de andre sovjetrepublikkene og litauisk språk og kultur stod fjellstøtt. Inntil den 17. kongressen i det litauiske kommunistpartiet i 1976 foregikk forhandlingene på litauisk, ikke russisk. Sniečkus sørget for at den gamle borgen ved Trakai/Troki ble ferdigrestaurert. Denne borgen symboliserer det litauiske storhertugdømmets storhetstid i middelalderen. En viss nasjonal troverdighet kunne Sniečkus også hente ved å peke på at de omstridte byene, Vilnius og Klaipeda, tilfalt Litauen og ble litauisert som følge av at Sovjetunionen tok kontroll over disse landområdene og la dem under den litauiske sovjetrepublikken.  

 

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.