Aleksander 2 Nikolajevitsj, tsar 1855–81, sønn av Nikolai 1. Han ble tsar under Krimkrigen og sluttet freden i Paris 1856. Etter de sørgelige erfaringer fra krigen og under inntrykk av en sterk liberal bevegelse innledet han en reformperiode; i 1861 ble livegenskapet opphevet. Den polske oppstand 1863 og et attentat på Aleksander 1866 stanset en tid reformarbeidet. Hans utenrikspolitikk fikk preg av utmattelsen etter Krimkrigen og Bismarcks støtte under polakkopprøret; i 1870 benyttet han Frankrikes nederlag til å oppheve Parisfredens nøytralisering av Svartehavet. I Asia ble Russlands makt utvidet i Kaukasus og Sentral-Asia. Russland beseiret Tyrkia i en krig 1877–78, men oppnådde lite på Berlinkongressen, som fjernet Russland fra Tyskland. Innenfor riket ble de fremmede folkeslag, bortsett fra polakkene, godt behandlet, især ble finnene tilgodesett. Men den liberale opposisjon kunne Aleksander ikke tilfredsstille. Den mest ytterliggående fraksjon, «nihilistene», skapte en terroristisk bevegelse som etter krigen mot tyrkerne også stod tsaren etter livet. 13. mars 1881 ble Aleksander drept ved et attentat.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.