innretning for aktiv høsting av solenergi til bruk i boliger og andre bygg. Enkle solfangere består av et ytre gjennomsiktig lokk av f.eks. glass, og en indre del, absorbator, som er svart, for å absorbere mest mulig stråling. Absorbatoren blir varmet opp, og det fører til at stråling blir sendt ut igjen. Denne har imidlertid lengre bølgelende enn den innkommende og kan derfor ikke unnslippe, se drivhuseffekten. Den absorberte varmen overføres til et varmemedium som sirkulerer i et (oftest lukket) rørsystem. Rørsystemet går via en tank som fungerer som varmelager. Det vanligste varmemediet er vann. I Norge må derfor solfangere frostsikres ved å tilføre vannet en glykolblanding. Luft kan også fungere som varmemedium; luft har imidlertid langt lavere varmekapasitet pr. volumenhet, slik at kanaler for å lede varmen må dimensjoneres deretter. Luftbaserte solvarmesystemer benytter ofte stein som varmelager.
Aktive solfangere monteres på bygninger og kan gi varme til f.eks. gulv og tappevann. Under norske forhold regnes gjerne en nyttiggjort energi på 400-450 kWh årlig per m2 solfanger.