kinesisk filosofisk tradisjon som også har tatt form av en religion, føres tilbake til Konfucius; i Kina kjent som ju jiao, De lærdes skole, noe som henspiller på skolens tradisjonelle forankring i det kinesiske litterat- og embetsmannsmiljøet.
Konfucianismen har vært retningsgivende for samfunnssyn, sosiale normer og statsstyre i lange perioder i kinesisk historie. De litterære verkene som konfucianismen alltid har betraktet som grunnleggende, er fremfor alt en gruppe på fem tekster: Shijing (Sangenes bok), Shujing (Historiens bok), Yijing (Forvandlingenes bok, en bok i spådomskunst), Chunqiu (Vår og høst, historiske annaler) og Liji (Ritualenes bok). Disse verkene har vært sett på som forbilder for mye av den klassiske litteraturen, og allerede i år 125 f.Kr. ble de lagt til grunn for de offentlige eksamenene som var en forutsetning for en karriere i embetsverket.
To andre viktige konfucianistiske tekster er Lunyu (Samtalene, mellom Konfucius og hans disipler) og Mengzi (nedtegnelsene av og om filosofenMengzi). Grunntemaet i disse skriftene og i konfucianismen som helhet er foredling av individets moralske karakter gjennom korrekt utførelse av ritualene og det rette respektfulle sinnelag i de ulike sosiale relasjoner.
Konfucianismen regnes i Kina som en «lære» (jiao) på samme måte som buddhismen og taoismen, men tekstene regnes ikke som åpenbarte, og kjernepunktet utgjøres ikke av kulten av en guddom. Konfucius nevnte ofte Himmelen (Tian), men det er usikkert om han betraktet den som en guddom eller som et upersonlig moralsk prinsipp. Konfucuis la imidlertid stor vekt på respekt for autoritet og hierarki, og denne holdningen har ligget til grunn for hele den konfucianistiske tradisjon. I tråd med dette er kulten av forfedrene, utført med pinlig nøyaktighet og med den rette sinnstilstand av takknemlighet og ærefrykt, alltid vært sett på som den fremste religiøse og sosiale plikt.
Også keiserens regelmessige ofringer til Himmel og Jord fikk en forankring i konfucianismen. Under Song-dynastiet (960–1279 e.Kr.) ble konfucianismen utviklet i metafysisk retning, muligens under påvirkning av buddhismen. Denne retningen kalles ofte neo-konfucianisme, fremst representert ved filosofene Zhuxi (1130–1200) og Wang Yangming (1472–1529).