funksjonalisme (filosofi)

Funksjonalismen er ikke primært interessert i hva det er som realiserer en gitt kognitiv rolle. Vibrasjoner av såkalte C-fibre i hjernen kan være det som spiller smerte-rollen hos mennesker. Men andre ting enn slike vibrasjoner kan spille smerte-rollen hos andre biologiske vesener, romvesener og maskiner, og det vil likevel kunne være snakk om det samme fenomenet smerte.

Funksjonalismen vil dermed hevde at mentale tilstander er såkalt flerfoldig realiserbare (engelsk multiply realizable). Slik kan funksjonalismen settes i kontrast til såkalte identitetsteorier i sinnsfilosofien, som hevder at en gitt mental tilstand vil være identisk med en fysisk tilstand. Hovedmotivasjonen bak funksjonalismen var å fremme en teori om det mentale som både er kompatibel med fysikalisme, og som unngår de problemene som andre teorier om det mentale står ovenfor.

Det er vanlig å skille mellom ulike former for funksjonalisme:

• maskinfunksjonalisme
• kognitiv funksjonalisme
• analytisk funksjonalisme

Ifølge maskinfunksjonalismen fungerer menneskesinnet som et komplisert dataprogram. Filosofen Hilary Putnam (1926–2016) regnes for å være pioneren bak ideen om en slik maskinfunksjonalisme. Putnams idé var inspirert av matematikeren Alan Turings (1912–1954) begrep om en Turing-maskin. En Turing-maskin er en enkel, tenkt datamaskin som kan utføre alle beregnbare operasjoner. Ifølge Putnams maskinfunksjonalisme kan alle vesener med et sinn sees på som Turing-maskiner: en mekanisme som kan romme et endelig antall indre tilstander, hvis operasjoner kan spesifiseres av et endelig antall instruksjoner (et maskinprogram). Instruksjonene har følgende form:

• Hvis maskinen er i en tilstand T1 og får innkommende stimulus S1, så vil maskinen gå inn i tilstanden T2 og produsere utkommende adferd A1.

En slik maskinoperasjon vil være deterministisk. De fleste maskinfunksjonalister åpner for at sinnet kan være realisert av en såkalt sannsynlighetsmaskin, hvis utkommende adferd ikke lar seg forutse på samme måte. Dette innebærer at en maskin kan ha et program som setter, for hver innkommende stimulus, en viss sannsynlighet for at maskinen vil inngå i én av flere mulige tilstander og produsere én av flere mulige adferdstyper i møtet med en bestemt stimulus.

Hvis det stemmer at menneskesinnet fungerer som et dataprogram, vil et slikt funksjonalistisk syn i prinsippet innebære at programmet kan realiseres av ulike organismer, på samme måte som at programmet Microsoft Word kan realiseres på både en Mac og en PC.

Maskinfunksjonalisme har møtt mye kritikk, blant annet i form av John Searles (født 1932) kinesiske rom-argument. Searle hevder her at det er en relevant forskjell mellom en maskin eller organisme som utviser en gitt type adferd på bakgrunn av kun en prosess, og en organisme som gjør dette på bakgrunn av forståelse.

Kognitiv funksjonalisme hevder at mentale tilstander og prosesser kan karakteriseres og defineres ut ifra den rollen de spiller innen en relevant kognitiv-psykologisk teori om det mentale. Ifølge kognitive funksjonalister, med filosofen Jerry Fodor (1935–2017) i spissen, antar kognitive teorier om atferd at den er et resultat av komplekse sammenhenger mellom ulike mentale tilstander og prosesser. Disse tilstandene kan på sin side defineres via den rollen de spiller i å produsere den atferden som den kognitive teorien ønsker å forklare, uten referanse til hva som realiserer de ulike prosessene, for eksempel hvilke nevrologiske systemer som er ansvarlige.

Imidlertid kan det innvendes at dagens kognitive funksjonalister ikke er likegyldige overfor hva det faktisk er som konstituerer de funksjonelle rollene som resulterer i en bestemt form for atferd. Innen kognitiv nevrovitenskap har mange som målsetting å framsette teorier som også tar hensyn til hvordan ulike nevrologiske systemer faktisk utfører sine funksjoner.

Alle funksjonalistiske teorier hevder at vi kan definere mentale tilstander med utgangspunkt i den rollen de utfører, gitt en eller annen psykologisk teori. Det som skiller kognitiv funksjonalisme fra andre former for funksjonalisme, er at teorien hevder at mentale tilstander og prosesser kun er de enhetene som den kognitive teorien antar at spiller de relevante rollene. Disse enhetene har også kun de egenskapene som den kognitive teorien framsetter at de har.

Denne formen for funksjonalisme vil ikke ta hensyn til våre dagligdagse begreper om det mentale. En tilhenger av kognitiv funksjonalisme vil faktisk hevde at måten vi til daglig snakker om det mentale på, er upresis og feil, ettersom våre folkelige oppfatninger ikke nødvendigvis samsvarer med de beste kognitive teoriene.

Analytisk funksjonalisme er, til forskjell fra kognitiv funksjonalisme, opptatt av å analysere de termene og begrepene vi bruker når vi til daglig snakker om det mentale. Analytiske funksjonalister hevder at termer som «smerte», «tanke» og «ønske» ikke kan reduseres til beskrivelser uttrykt i et fysikkspråk, et kjemispråk eller et nevrofysiologisk språk. Likevel hevdes det at dersom det finnes funksjonelle beskrivelser som opprettholder slike termers meningsinnhold, så kan en organismes mentale tilstander likestilles med de indre tilstandene som spiller de relevante funksjonelle rollene.

En analytisk funksjonalist kan analysere en tilstand som «smerte» på følgende måte: «Smerte er en tilstand som vanligvis er forårsaket av kroppslig skade, den fører til trosoppfatningen om at noe er galt med kroppen og et ønske om at en kan slippe å være i tilstanden, videre produseres angst, og, den resulterer i at man stønner og sier 'au!', gitt at man ikke har noen sterkere ønsker som kommer i konflikt med en slik atferd.»

En vesentlig utfordring for analytisk funksjonalisme er at dens analyser står i fare for å bli sirkulære og støte på problemer med såkalt uendelig regress.

For eksempel er analysen av smerte problematisk fordi vi definerer smerte ut i fra den kausale rollen den spiller opp mot andre mentale tilstander, slik som trosoppfatninger, ønsker og angst. For at vi skal kunne gi en fullstendig analyse av smerte, må også disse mentale tilstandene analyseres på lignende måte. Imidlertid nytter det ikke å gi en analyse av disse tilstandene der smertebegrepet inngår i analysen fordi definisjoner skal ikke selv inneholde det som skal defineres.

Ideen om flerfoldig realiserbarhet er en viktig motivasjon for funksjonalismen. Derfor definerer funksjonalismen tilstander som «smerte» med utgangspunkt i den rollen tilstanden spiller, slik at ikke bare mennesker, men en rekke ulike organismer kan sies å være i smertetilstander. Smerte blir dermed sett på som en høyere-nivås egenskap som kan realiseres av en mengde ulike typer lavere-nivås egenskaper og enheter.

Hvis man tenker seg at sinnet er strukturert på en lignende måte som en datamaskin, vil dette innebære at det er likegyldig hva slags type maskinvare som til syvende og sist er ansvarlig for realisering av sinnet. Dermed er det også slik at selv om funksjonalismen er kompatibel med fysikalisme, så er det likevel ikke slik at funksjonalisme impliserer fysikalisme.

Den «maskinvaren» som til syvende og sist er ansvarlig for å spille smerterollen, kan være noe fysisk, men en funksjonalist kan like fullt hevde at det er noe ikke-fysisk. Dersom funksjonalisten ønsker å argumentere for fysikalisme, må hun komme med noen tilleggspåstander om hva det er som faktisk realiserer de relevante funksjonelle rollene. Utfordringen blir da å unngå en sjåvinistisk posisjon, hvor for eksempel et nevrobiologisk system tillegges en bestemmende rolle, og der mentale tilstander ikke lenger er flerfoldig realiserbare.

Vi karakteriserer ofte mentale tilstander ved å henvise til subjektive, kvalitative egenskaper. En smerte blir ofte beskrevet som vond eller smertefull ettersom den oppleves slik for subjektet som føler smerte. Denne delen av en tilstand betegnes gjerne som qualia, som kan defineres som egenskaper knyttet til en organismes subjektive opplevelse av å være i den konkrete tilstanden. Flere filosofer hevder at qualia er et viktig aspekt ved bevisste mentale tilstander som funksjonalismen ignorerer.

David Chalmers (født 1966) argumenter for at vi kan forestille oss en filosofisk «zombie», et vesen som funksjonelt sett er identisk med oss selv, men som mangler kvalitative bevisste opplevelser. Dersom slike vesener virkelig er forestillbare og mulige, så kan ikke funksjonalismen gjøre rede for alle aspekter ved mentale tilstander. Qualia, den subjektive opplevelsen av smerte, opplevelsen av å se noe rødt, og lignende subjektive opplevelser, kan i så måte ikke reduseres til funksjonelle beskrivelser.

Et ytterligere, potensielt problem med funksjonalisme er at den kan sies å forutsette at mentale tilstander, som tanker, er indre tilstander. Flere filosofer, med utgangspunkt i Hilary Putnams tankeeksperiment om tvillingjorden, hevder imidlertid at et viktig aspekt ved tanken er at den er helt eller delvis bestemt av ytre omgivelser. Våre tanker om vann bestemmes av den kjemiske sammensetningen vann har i vår verden (H₂O), ifølge Putnam.

Dette synet kalles gjerne eksternalisme og innebærer at våre tanker om vann ville vært annerledes om vannet hadde vært konstituert på en helt annen måte, uavhengig av om det hadde oppført seg likt som faktisk vann på alle mulig andre måter. Hvis Putnams idé om eksternalisme stemmer, kan dette sies å være inkompatibelt med en funksjonalistisk teori om for eksempel tanker.

• bevissthet
• det kinesiske rommet
• kunstig intelligens – filosofisk diskusjon
• fraværende kvalia

• Braddon-Mitchell, D og Jackson, F.,2006. Philosophy of Mind and Cognition: An Introduction, Kapitler 3 og 2, Oxford: Blackwell Publishing
• Crane, T., 2001. Elements of Mind: An introduction to the Philosophy of Mind, Kapittel 3,Oxford: Oxford University Press
• Chalmers, D., 1996. The Conscious Mind, Oxford: Oxford University Press.
• Copeland, J., 2013. The Church-Turing-Thesis, i Stanford Encyclopedia of Philosophy
• Kim, J, 2006. The Philosophy of Mind, Kapitler 4 og 5, Chicago: Westview Press
• Levine, J (2013). Functionalism, i Stanford Encyclopedia of Philosophy
• Putnam, H., 1960. “Minds and Machines”, reprinted in Putnam 1975, Mind, Language, and Reality, Cambridge: Cambridge University Press
• Putnam, H., 1973, “Meaning and Reference,” Journal of Philosophy, 70(19): 699–711.
• Searle, J., 1980, ‘Minds, Brains and Programs’, Behavioral and Brain Sciences, 3: 417–57
• Turing, A. 1950. “Computing Machinery and Intelligence”. Mind, 59, 433-460.
• Turing, A. 1951. “Can Digital Computers Think?”. In Copeland, B.J. (ed.) 1999. “A Lecture and Two Radio Broadcasts on Machine Intelligence by Alan Turing”. In Furukawa, K., Michie, D., Muggleton, S. (eds) 1999. Machine Intelligence 15. Oxford: Oxford University Press.