identitetsteori

Innen filosofi er identitetsteorier en gruppe teorier om forholdet mellom kroppen/hjernen på den ene siden, og det mentale på den andre. Teoriene er fysikalistiske, noe som innebærer at de hevder at mentale tilstander eller hendelser er identiske med fysiske tilstander eller hendelser.

Det er vanlig å skille mellom to hovedkategorier av identitetsteorier: Klassisk identitetsteori og instans-identitetsteori. Kjente tilhengere av den klassiske identitetsteorien er J. J. C. Smart (1920–2012), U. T. Place (1924–2000) og den tidlige D. M. Armstrong (1926–2014). Den tidlige Donald Davidson (1917–2003) er kjent som tilhenger av instans-identitetsteorien.

Klassisk identitetsteori

Klassisk identitetsteori hevder at mentale tilstander/hendelser er identiske med fysiske tilstander/hendelser. Disse fysiske tilstandene/hendelsene er det samme som tilstander/hendelser i hjernen, ifølge denne teorien. Klassisk identitetsteori blir også omtalt som type-identitetsteori. Dette er fordi den hevder at en type mental tilstand/hendelse er identisk med en type fysisk tilstand/hendelse.

En type tilstand/hendelse forstås som en klasse eller kategori av tilstander/hendelser, som omfatter flere partikulære tilstander/hendelser. Smerte kan sies å være et eksempel på en type mental tilstand. Et eksempel på en type hjernetilstand er en vibrering av en bestemt klasse av fibre i hjernen, i litteraturen ofte kalt C-fibre. Tilhengere av klassisk identitetsteori hevder at smerte kan sies å være identisk med vibrering av C-fibre.

Den klassiske identitetsteorien oppsto på slutten av 1950-tallet som en motreaksjon til behaviorismen, som la vekt på adferd i studiet av mennesket i psykologi og filosofi. Kritikere av behaviorismen hevdet at den, i sitt ensidige fokus på menneskelig adferd, overså rollen hjernen har i realiseringen av mentale tilstander, og at dette forholdet måtte konseptualiseres annerledes.

Den klassiske identitetsteorien ble senere utsatt for kritikk, og denne kritikken førte til utformingen av en svakere form for identitetsteori: instans-identitetsteori.

Instans-identitetsteorier

Instans-identitetsteorier (på engelsk kalt token identity theories) hevder, som klassiske identitetsteorier, at mentale tilstander/hendelser er identiske med fysiske tilstander/hendelser. Men i motsetning til klassisk identitetsteori benekter instans-identitetsteorien påstanden om at en type mental tilstand/hendelse er identisk med en type fysisk tilstand/hendelse. Instans-teorien hevder at mentale tilstander/hendelser er identiske med fysiske tilstander/hendelser kun på et partikulært nivå.

Skillet mellom type og instans (eller partikularia)kan illustreres på følgende måte: Navnet Harry Potter inneholder åtte typer av bokstaver (h a r y p o t e), men hele 11 instanser av bokstaver (h a r r y p o t t e r).

En instans av en mental tilstand/hendelse, som for eksempel den hodepinen du følte i går, er identisk med en instans av en fysisk tilstand/hendelse, som for eksempel den hjernetilstanden du hadde på samme tidspunkt i går. Det er mulig at du på et annet tidspunkt kan være i samme type smertetilstand som du var i går, der denne tilstanden realiseres av, og er identisk med, en annen type hjernetilstand enn den du hadde i går.

Sagt på en annen måte så vil instans-identitetsteorien hevde at en type mental tilstand som smerte kan være identisk med ulike typer fysiske tilstander. Likevel, en instans av smerte, en smerte opplevd på tidspunkt t, vil alltid være identisk med en instans av en fysisk tilstand, en fysisk tilstand som oppstår på tidspunkt t.

Kritikk av identitetsteorier

Multippel realiserbarhet

Den fremste kritikeren av klassisk identitetsteori var Hilary Putnam (1926–2016). Putnam hevdet at en slik identitetsteori ikke åpner for det som kalles multippel realiserbarhet. Ideen om multippel realiserbarhet kan forstås som at en mental tilstand/hendelse kan oppstå i mange ulike manifestasjoner i ulike individer og situasjoner, og derfor kan den ikke være det samme som én type fysisk tilstand/hendelse.

Putnam mente at dette er et problem for klassisk identitetsteori fordi det er tenkbart at en bestemt type mental tilstand vi mennesker kan oppleve, også kan realiseres i en datamaskin eller robot. I en maskin vil noe annet enn hjerneceller, for eksempel silikonchips, spille den rollen som hjerneceller gjør i et menneskelig tilfelle. Dermed vil den bestemte typen mental tilstand/hendelse være identisk med en tilstand/hendelse i maskinens silikonchips.

En annen innvending mot den klassiske identitetsteorien som også bygger på tanken om multippel realiserbarhet, hevder at det ikke er gitt at den samme mentale tilstanden realiseres på akkurat samme måte i hjernen til et gitt individ i ulike situasjoner. Den menneskelige hjernen er plastisk, eller foranderlig, og antakelig er det slik at det er fysiske forskjeller i måten smerte realiseres på fra én situasjon til en annen, selv i den samme hjernen, ifølge kritikken.

Det er også sannsynlig at andre dyr enn mennesker realiserer samme typer mentale tilstander som oss, men da på en annen måte.

Identitetsrelasjonen

Instans-identitetsteorien rammes ikke av innvendingen om at typer mentale tilstander er multippel realiserbare, da dette er noe denne teorien åpner opp for. Derimot står instans-teorien overfor et annet problem: Det er ikke klart at en slik teori virkelig er en fysikalistisk teori, da det ikke er åpenbart at identitet på tvers av instanser kan regnes for å være genuin identitet.

En relasjon av identitet må være sterkere enn kun samsvarende relasjoner. En tilstand eller hendelse kan korrelere med en annen tilstand eller hendelse, for eksempel i kraft av å oppstå samtidig som, uten at disse tilstandene eller hendelsene er identiske. Spesielt problematisk blir det for instans-identitetsteorien om Saul Kripkes (født 1940) kriterium om at en identitetsrelasjon forutsetter nødvendighet, aksepteres. Dette er en ide som opprinnelig stammer fra Gottfried Wilhelm Leibniz (1646–1716).

En ting a er nødvendigvis identisk med seg selv. Derfor: Hvis vi har a, så har vi også «nødvendigvis a er identisk med a». Dersom a er identisk med b, så er også a nødvendigvis identisk med b. Dette følger av substitusjonsprinsippet. Vi så at en ting nødvendigvis er identisk med seg selv, og vi så at nødvendigvis så er a identisk med a. Hvis vi bruker substitusjonsprinsippet, som vi finner i matematikken og logikken, så kan vi slutte fra «nødvendigvis a er identisk med a» og «a er identisk med b» til «nødvendigvis a er identisk med b».

For instans-identitetsteoriene synes dette å innebære at premisset om at en type mental tilstand kan ha ulike instanser, må benektes, og instans-teorien om identitet mellom det mentale og fysiske kan derfor ikke være riktig. Dersom smerte er identisk med C-fiber-vibrering, så er smerte nødvendigvis identisk med C-fiber-vibrering. En instans av smerte kan da ikke være identisk med noe annet enn C-fiber-vibrering.

Selv om mange analytiske filosofer forfekter Kripkes kriterium, har flere identitetsteoretikere hevdet at kriteriumet er for sterkt, eller at multippel realiserbarhet ikke er en metafysisk mulighet for mentale tilstander, trass i at dette er tenkbart og intuitivt (for diskusjoner om dette, se Gendler og Hawthorne 2002).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Armstrong, D.M., 1961, Perception and the Physical World, London: Routledge.
  • Armstrong, D.M., 1961, Bodily Sensations, London: Routledge.
  • Armstrong, D.M. , 1962, ‘Consciousness and Causality’, and ‘Reply’, in D.M. Armstrong N. Malcolm, Consciousness and Causality, Oxford: Blackwell.
  • Armstrong, D.M., 1968a, A Materialist Theory of the Mind, London: Routledge; second edition, with new preface, 1993.
  • Armstrong, D.M., 1968b, ‘The Headless Woman Illusion and the Defence of Materialism’, Analysis, 29: 48–49.
  • Davidson, D., 1980, ‘Mental Events’, ‘The Material Mind’ and ‘Psychology as Part of Philosophy’, in D. Davidson, Essays on Actions and Events, Oxford: Clarendon Press.
  • Gendler T.S og Hawthrone J., 2002, Conceivability and Possibility, Oxford: Oxford University Press
  • Kripke, Saul (1972/1980). Naming and Necessity, Cambridge, Mass., Harvard University Press. (Originally published in 1972 as "Naming and Necessity".)
  • Lewis, David (1966). "An Argument for the Identity Theory", Journal of Philosophy, 63, pp. 17–25.
  • Lewis, David (1980). "Mad Pain and Martian Pain" in Readings in the Philosophy of Psychology, Vol. I, N. Block (ed.), Harvard University Press, pp. 216–222. (Also in Lewis's Philosophical Papers, Vol. 1, Oxford University Press, 1983.)
  • Place, U.T. (1956). "Is Consciousness a Brain Process?", British Journal of Psychology, 47, pp. 44–50.
  • Putnam, H., 1960, ‘Minds and Machines’, in S. Hook (ed.), Dimensions of Mind, New York: New York University Press.
  • Putnam, H, 1975, ‘The Meaning of “Meaning”’, in H. Putnam, Mind, Language and Reality, Cambridge: Cambridge University Press.
  • Putnam, Hilary (1988). Representation and Reality. The MIT Press.
  • Smart, J.J.C. (1959). "Sensations and Brain Processes", Philosophical Review, 68, pp. 141–156.
  • Smart, J.J.C. (2007). "The mind/brain identity theory", The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2004 Edition), Edward N. Zalta (ed.).

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Sinnsfilosofi

Mette Kristine Hansen
Førsteamanuensis i Filosofi, Universitetet i Bergen