utdanningspolitikk

Makt kan på den ene siden formes og utøves indirekte gjennom institusjoner og på den andre siden mer direkte gjennom aktiv deltakelse i fora og diskusjoner. Dette skillet mellom indirekte og direkte bruk av makt blir tydelig i sammenlikningen mellom politikkutforming (policy) og politisk praksis (politics).

Politikkutforming omfatter regulativ makt som påvirker samfunnet, organisasjoner og mennesker i form av institusjonelle rammer og andre føringer. Utøvelse av politikken i praksiser foregår på ulike arenaer hvor aktører agerer og vurderer hvordan makten begrunnes utformes og utøves. På engelsk anvendes begrepene 'education politics', 'education policy' og 'education polity' for å utdype ulike sider av utdanningspolitikk.

Education politics angår begrunnelser av makt som legitimerer bestemte saksforhold som angår utdanning og pedagogiske virksomheter. Slike saksforhold debatteres blant annet av Stortinget og kan føre til beslutninger med vidtrekkende konsekvenser for barnehager, skoler, høyere utdanning og andre liknende institusjoner. Debatter foregår både i partipolitiske sammenhenger og mer generelt i ulike samfunnsmedier, i organisasjonslivet og blant folk flest.

Education policy oversettes gjerne med politikkutforming som angår hvordan maktutfoldelse forvaltes og muliggjøres gjennom utarbeidelser av dokumenter og andre styringsmedier. Utforming av politikken formes av saksområder, sosiale prosesser og tiden slik den forvaltes.

• Saklig sett dekker politikkutformingen ulike fagfelt og områder.
• Sosialt sett omhandler politikkutforming (1) de politiske prosessene i folkevalgte organer, (2) det programatiske arbeidet i forvaltningen, og (3) hensynet til ulike profesjons- og praksisfelt som berøres av politikken.
• Tidslig sett kan politikkutforming forstås som oppdelt og sekvensert, fra den blir begrunnet og legitimert i for eksempel Stortinget til den blir utformet, bestemt og realisert i for eksempel skoler og klasserom.

Education polity refererer til metaforiske sfærer av makt som muliggjør innflytelse gjennom forestillingsverdener og diskurser. Hvordan disse forestillingsverdenene institusjonaliseres, i hvilken form, på hvilket nivå, og i hvilken grad, har vært et tema i utdanningsforskning gjennom mange tiår. En viktig innsikt er at tradisjonelle fremstillinger av politikkutforming som en hierarkisk og linjær prosess utfordres av diskursiv makt som oppstår som følge av kommunikasjon slik den foregår i samspillet mellom ulike felt og aktører.

For å utøve utdanningspolitisk makt, skrives en rekke tekster, som utredninger, meldinger, planer og bøker. Noen tekster er typisk formidlende og er skrevet for å gi informasjon og formidle kunnskap på tvers av institusjonelle og organisasjonelle grenser (som for eksempel mellom Stortinget, forvlatningen og pedagogiske virksomheter). Andre tekster utformes for å virkeliggjøre tiltak med direkte implikasjoner for dem som involveres. Eksempel på slike tekster er evalueringsskjemaer og prøver som benyttes for å vurdere tilstander eller kvaliteter på noen eller noe. Sammenliknet med de mer informative tekstene, har evalueringer en mer spesifikk, teknologisk bruk.

Læreplaner kan forstås som utdanningspolitiske dokumenter. Slike planer er skrevet i nåtiden for å legge føringer for og skape større sikkerhet om framtiden. Selv om vurderingstekster er mer styrende enn planer, vil det empirisk sett alltid være usikkerhet om de utdanningspolitiske virkningene av disse tekstene.

I den senere tiden har utdanningspolitiske dokumenter endret form ved å erstatte generelle handlingsregler med såklate standarder. Standarder utgjør en norm for hva som skal være tilfelle og forutsetter vurderinger og kriteriesett for å bli realisert. Graden av spesifisering er avgjørende for hvordan standarder styrer politikkutøvelsen og videre hvordan vurderinger setter premisser for endringene som skjer.

Den økte interessen for bruk av standarder og vurdering som et utdanningspolitisk virkemiddel har sin bakgrunn i behovet for å skape sikkerhet og økt trygghet. Siden politiske myndigheter både i Norge og andre land har valgt å desentralisere makt, skapes en drift for å begrunne og utøve makt på andre måter enn via formalisert makt.

Kunnskapsproduksjon og evidensbasert utdanningspolitikk kan på denne bakgrunn anses som et svar på desentralisering og pluralisering av makt hvor eksperter med spesialisert komeptanse gis en større innflytelse over utdanningspolitikken. Hvor stor innflytelse eksperter har i utdanningspolitikken er imidlertid et empirisk spørsmål og varierer mellom saker, tider og steder eller sosiale rom.

Behovet for å stablisere utdanningspolitikken gjennom kunnskapsutvikling og bruk, ikke minst via partnerskap hvor eksperter deltar, har også sin bakgrunn i en økt medialisering av utdanningspolitikken. Endringer i måten nyhetsmedier forholder seg til politikken på og verdensveven som et medialiserende forum for meningsutveksling, har endret de politiske omgivelsene til utdanningsinstitusjoner. Utdanning har utviklet seg til et medialisert felt med konsekvenser for hvordan myndigheter og andre kommuniserer om utdannig i en rekke sammenhenger.

På tross av disse endringene, preges utdanningspolitikk av stabile institusjonelle trekk og mer dynamiske endringer på samme tid. Mulighetsrommet for endringer har blitt større, og derfor kan politikkutforming resultere i store reformer så vel som situasjonsbestemte aktiviteter som fornyer uten å kreve formelle endringer. Når endringene foregår på samme tid, og omfatter store deler av utdanningssystemet, forstås reformene som systemiske. Når endringene skjer skrittvist og delt, beskrives reformer som inkrementelle.

Typiske reformer Kvalitetsreformen for høyere utdanning som ble igangsatt på begynnelsen av 2000-tallet og Kunnskapsløftet 2006 som endret læreplanene og timefordelingen for ulike fag fra første til trettende trinn. For de yngre barna har nasjonale myndigheter vedtatt barnehageloven som blant annet inkluderer rammeplaner for barnehagen. For skolefritidsordningen finnes også nasjonale lovgivning og en ny rammeplan som uttrykker reformvedtak med ringvirkninger for individer, organisasjoner og samfunnet mer generelt.

Utfallene av nasjonale reformer er avhengige av en rekke saklige, sosiale og tidslige faktorer og forhold, som alle er med på å etablere makt og tillit i kommunikasjon om utdanningens oppgaver og innhold.

• utdanning

• Palonen, K. (2003). Four times of politics: Policy, polity, politicking, and politicization. Alternatives, 28(2), 171–186.
• Aasen, P., Prøitz, T. S. & Sandberg, N. (2014). Knowledge regimes and contradictions in education reforms. Educational Policy, 28(5), 718–738. https://doi.org/10.1177/0895904813475710