Figur 2. En blå regnbuehinne. Blåfargen skyldes tyndalleffekten.
Tyndalleffekt er spredning av lys mot partikler med diameter mellom 40 og 900 nm (nanometer), det vil si med omtrent samme eller litt mindre størrelse enn lysets bølgelengde (400-750 nm). Tyndalleffekten oppstår spesielt ved spredning mot partikler i en kolloidal løsning, altså en løsning som inneholder små partikler.
Effekten ble først beskrevet av John Tyndall i 1868.
Lys med kortere bølgelengde spres mer enn lys med lengre bølgelengde, det vil si at blått lys spres mer enn rødt lys. For eksempel skyldes den blå fargen som i blant kan sees i eksos, tyndalleffekten.
Figur 1 viser tyndalleffekten for lys som treffer en kule av opaliserende glass. Sett fra siden ser glasset blåaktig ut. Orange lys har passert gjennom glasskulen.
Figur 2 viser et blått øye. Blå øye skyldes tyndalleffekten som oppstår når lys som treffer øyet, spres av partikler i øyets regnbuehinne. Blått lys spres mer enn rødt, og lys som kommer ut av øyet, reflekteres inni regnbuehinnen slik at det kommer ut mer blått enn rødt lys. Brune øyne inneholder mer melanin som er et fargestoff.
Lys som spres vinkelrett på stråleretningen, viser seg å være fullstendig lineært polarisert. I andre retninger er det delvis polarisert, noe som kalles Tyndalls fenomen.
Rayleighspredning er spredning av lys mot partikler med diameter mindre enn 40 nm. Fenomenet er kvalitativt svært likt tyndallspredning. Forskjellen er at rayleighspredning skjer mot mindre partikler enn tyndallspredning. Partiklene som sollyset spres mot i atmosfæren slik at himmelen blir blå, er så små at det er riktig å si at himmelens blåfarge skyldes Rayleighspredning.
Tyndalleffekten benyttes for å bestemme konsentrasjon av kolloidale løsninger ved hjelp av nephelometer eller diafanometer.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.