spektralkurver

Spektralkurver er kurver som viser hvordan forskjellige bestanddeler i naturen, deriblant vegetasjonstyper i varierende tilstander på jordoverflaten, reflekterer de ulike delene av sollyset som funksjon av bølgelengdene, λ.

Bar mark har en refleksjon som øker noenlunde jevnt med bølgelengden fra λ = 0,4 μm til λ = 1,3 μm. Frisk vegetasjon gir høyest refleksjon av den nær-infrarøde delen (λ mellom 0,7 μm og 0,3 μm) av sollyset. Denne relativt langbølgede delen av sollyset trenger noe ned gjennom de øverste cellelagene i bladene og reflekteres fra svampaktige celler midt i bladet. Refleksjonen som vi i hovedsak oppfatter med våre øyne, er det mer kortbølgede grønne lyset (λ i overkant av 0,5 μm), som kommer fra bl.a. klorofyllet i øvre lag av bladene. Klorofyllet absorberer det meste av den blå og røde delen av sollyset. Energien av disse absorberte delene av sollyset brukes hovedsakelig i plantenes fotosyntese. Vannoverflater reflekterer normalt noe mindre enn 10 prosent av sollyset i den blå og grønne delen av sollyset, mens svært lite av rødt lys og nærmest intet fra den nær- og midlere infrarøde delen. Dersom vannet inneholder ulike sedimenter, eller dersom man observerer et så klart vann som er så grunt at man får refleksjon av sollyset fra bunnen, vil man kunne oppdage litt reflektert energi i det nær-infrarøde området av spekteret. Oppblomstring av plankton vil også kunne detekteres.

For å konstruere noenlunde kontinuerlige spektralkurver må man benytte hyperspektrale sensorer med mange, smale opptaksbånd i den optiske delen av det elektromagnetiske spekteret.