sonifisering

Artikkelstart

Sonifisering er konvertering eller overføring av informasjon til et akustisk signal (untatt tale, siden ord har en altfor direkte mening). Sonifisering blir slik en hørbar parallell til visualisering, der informasjon og data av forskjellige slag fremstilles grafisk. Hørselen er god til å identifisere forskjeller i lyd, og til å fokusere på enkeltlyder selv om de ligger gjemt i komplekse lydlandskap, og hørselen har dermed visse fortrinn fremfor grafisk fremstilling når det kommer til å oppfatte komplekse datasett med mange variabler.

Sonifisering kan skje på mange forskjellige måter. Den enkleste type sonifisering er en varsellyd, som for eksempel kneppelydene fra en geigerteller der hyppigheten på kneppene viser graden av radioaktiv stråling, eller klikkelydene fra trafikklys som indikerer hvorvidt fotgjengerne bør stoppe eller gå. Mer komplisert blir sonifiseringen når forskjellige lydtyper viser ulike typer innhold i datastrømmer.

Sonifisering kan gjøre bruk av enkle lyder uten noen spesiell betydning, men også lydsymboler og meningsbærende lyder med direkte referanse. Som verktøy er sonifisering først og fremst nyttig for vitenskapelig manøvrering i store datasett, men sonifisering blir også brukt som verktøy i lydkunsten, gjerne for å konvertere data og gi dem kunstnerisk siktemål.

Metoder

Som fagområde er sonifisering er et relativt nytt felt, og omfatter flere tilnærminger til å «vise ting med lyd». Felles for alle er bruk av frekvens, lydstyrke, spektrum, lydtype og plassering i forhold til lytteposisjonen.

Alle typer lyder kan brukes, og det går et lite skille mellom sonifisering og audifisering, der sonifisering innebærer at informasjonen kobles til lyder og lydverdier etter en valgt modell, mens audifisering betyr at dataene spilles direkte av som lyd, om nødvendig skalert til hørbart område. Skillet er allikevel mer teoretisk enn praktisk, all den tid type det ikke finnes noen form for automatikk i hvordan lyder blir valgt i verken sonifisering eller audifisering.

Lytting

Lytting er en kompleks handling som gjennom oppmerksomhet på rene lydkvaliteter kombinerer det å gjenkjenne lydkilde og fortolke hva som skjer – med mer eller mindre bevisste følelsesmessige reaksjoner. Lyttingen påvirkes også alltid av lytterens psykologi, og varierer derfor fra menneske til menneske. Lyders betydning varierer også med kultur, og lyd som kan være nøytral i én sammenheng, kan være semantisk ladet i andre sammenhenger.

Sonifisering blir dermed interessant plassert mellom nøytral og estetisk representasjon, samtidig som troverdigheten avhenger av at formidlingen av at den spesifikke informasjonen ikke skal kunne misforstås.

Hørselens evne til å oppfatte spektral kompleksitet er stor, og finmaskede fremstillinger med lyd er derfor bedre egnet til å beskrive komplekse forhold enn intervallbaserte toneforløp, noe som for øvrig også har vært brukt i sonifisering.

Sonifisering som verktøy

Målet med sonifisering er å gi lytteren en oppfatning av forskjellige typer informasjon gjennom lyd, og det siktes i vitenskapelig bruk oftest ikke inn på at lytteren skal kjenne igjen lydkildene og tenke på hva lydene betyr i hverdagslivet. Lydene brukes kun for å peke på sammenhenger og utviklinger i informasjonen som presenteres.

Sonifiseringen kan være interaktiv. Eksempler på dette kan være en metallsøker som gir utslag mens den beveges i terrenget, eller når man ved hjelp av en musepeker på en grafisk modell aktiverer forskjellige lyder. Lydenes verdi ligger slik i hva de peker på.

For eksempel i analysen av datastrømmer inn og ut av datasentra er det fordelaktig med relativt nøytrale lyder som kun sier noe om hvilke typer strømmer det er snakk om, som for eksempel epost, weboppslag, opp- og nedlasting, osv. Det kan også være rom for lyder med klare referanser og betydninger bekrefter formålet med undersøkelsene. Et humoristisk eksempel på dette var da den norske akustikeren Sigurd Saue sonifiserte av data fra geologiske bergformasjoner i havbunnen, der mulige oljeførende lag ble markert med den ikoniske klingelyden fra et gammeldags kassa-apparat.

Sonifisering i kunsten

Et estetisk perspektiv på lyd kan vanskelig unngås, og i kunstsammenheng kan man snakke om sonifisering av kunstneriske ideer – det at den kunstneriske ideen «vises» med lyd heller enn bilder eller bevegelse. Sonifisering er slik en form for organisert lyd; en sentral beskrivelse som ofte brukes om musikk generelt, og elektroakustisk musikk spesielt. Lydkunst kan derfor beskrives som en sonifisering av ideer.

Et eksempel på dette er den tyske kunstneren Christina Kubisch’s «elektriske lydvandringer», der styrke og tetthet av elektrisk støy i våre omgivelser bli lydliggjort (audifisert) gjennom induksjon av pipelyder i spesialbygde hodetelefoner.

Komponisters og lydkunstneres bruk av data fra naturvitenskapen i formingen av lydforløp er også sonifisering, og et tidlig eksempel fra Norge er Rob Warings installasjonsverk Sonomatrix (1996), der forskjellige bevegelsesmønstre fra naturen ble gjengitt ved hjelp av panorering i en høyttalermatrise.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg