samtykkekompetanse (medisinsk etikk)

En person regnes i stigende grad for samtykkekompetent fra 12-årsalder frem til full samtykkekompetanse ved myndighetsalder. Samtykkekompetansen til en person kan allikevel midlertidig eller varig være svekket eller falle bort. Ifølge pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 kan en person vurderes til ikke å være samtykkekompetent i følgende tilfeller:

«Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter.»

En person sin evne til å gi samtykke må vurderes konkret i hvert tilfelle, siden samtykkekompetansen kan avhenge av personens tilstand og hva det er spørsmål om. Ved svekket samtykkekompetanse kan det altså fremdeles være mulig for en person å gi et gyldig samtykke i visse valgsituasjoner.

For mindreårige er det i utgangspunktet foreldrene eller de som har foreldreansvaret som samtykker til helsehjelp, men den mindreårige skal ut fra økende alder og modenhet ta del i bestemmelsen eller selv samtykke til helsehjelp.

Ved tvil om en pasient over 18 år er samtykkekompetent, vurderes dette av helsepersonell i samtale med pasienten. Samtykkekompetansen vurderes på grunnlag av om pasienten er i stand til å forstå sin egen situasjon og helsetilstand, klarer å anvende relevant informasjon i en avveining mellom ulike behandlingsalternativer og deres konsekvenser, og å kan uttrykke valg. For å vurderes som ikke samtykkekompetent må pasienten åpenbart mangle evne til å forstå hvorfor helsehjelpen tilbys og kan være nødvendig.

Hvis en ut fra en slik vurdering avgjør at pasienten mangler evne til å samtykke, skal dette begrunnes skriftlig, og forelegges pasienten og nærmeste pårørende. Med mindre pasienten motsetter seg det, kan helsepersonell gi helsehjelp som er lite inngripende. En kan også gi mer inngripende helsehjelp hvis det antas å være i pasientens interesse og noe pasienten ville ønsket, og i samråd med nærmeste pårørende og kvalifisert helsepersonell.

Hvis en pasient som ikke er samtykkekompetent motsetter seg helsehjelpen, kan en gjøre vedtak om tvang på bestemte vilkår.

Medisinsk og helsefaglig forskning kan inkludere personer uten samtykkekompetanse og mindreårige hvis de selv ønsker å delta, og forskningsdeltakelsen har liten risiko. Videre må forskningen kunne antas å gi nytte for den gruppen deltakeren tilhører, og ikke kunne utføres på en annen gruppe.

Det stilles med andre ord særlige krav til medisinsk og helsefaglig forskning på deltakere uten samtykkekompetanse. Samtidig er det viktig at grupper uten samtykkekompetanse ikke utelates fra forskning, og den potensielle nytten forskning har for disse gruppene.

• informert samtykke
• pasientautonomi
• medbestemmelse
• tvang
• pasient- og brukerrettighetsloven
• helseforskningsloven