o-skjell

O-skjell ligner blåskjell, men blir større, vanligvis 12–15 centimeter. Enkelte kan bli opptil 20 centimeter. O-skjell har dessuten skallnavlen forskjøvet noe oppover og bakover mot ryggsiden sammenlignet med blåskjell; dette gjør at den spisse enden av skallene virker tospisset. Voksne individer er brune av farge.

Ifølge Artsdatabanken har o-skjell stor utbredelse langs hele kysten og i fjordene. De ligger noe dypere enn blåskjell fordi de ikke tåler tørrlegging ved fjære sjø.

Skjellene kan danne tette bestander, ofte på steinbunn. De lever av planteplankton som de filtrerer fra vannet. Selv kan de bli spist av sjøstjerner.

O-skjell kan bli meget gamle. Store skjell er ofte overvokst med hydroider, kalkrørsormer og rur.

O-skjell er velsmakende, smaken ligner blåskjell. Skjellene har vært lite brukt som mat hos oss, men mer i andre land.

Når man sanker muslinger bør man alltid sjekke blåskjellvarselet for å vite om algesituasjonen i området gjør det utrygt å sanke skjell til mat. Man bør også vurdere om det kan være andre forhold som kan forurense skjellene, for eksempel kloakkutslipp eller avrenning fra jordbruket.

Mattilsynet anbefaler at man ikke spiser nyrene i o-skjell fordi de inneholder en del kadmium og bly. Nyrene er det eneste organet i o-skjell med sort farge.

Tidligere ble de mye brukt til agn, og ble kalt agnskjell.

• bløtdyr
• virvelløse dyr

• Artsdatabanken: o-skjell
• Mattilsynet: blåskjellvarsel
• Mattilsynet: advarsel mot nyren i o-skjell og fordøyelseskjertelen i kamskjell
• Veterinærinstituttet: algetoksiner
• Folkehelseinstituttet: skjellforgiftning, veileder for helsepersonell