lager (maskindel)

Det enkleste er kanonlager, som består av en boring i støpejern. Der lagerslitasjen blir større og akselens nøyaktige stilling har betydning, bruker man delt lager der overdelen er skrudd fast til underdelen. Både kanonlager og delt lager kan være fôret med bronse eller hvitmetall (se lagermetaller).

Ved større omdreiningstall og belastninger bruker man andre, mer kompliserte lagre. Man skjelner mellom glidelager, der akselen glir mot lagerflaten, og rullelager og kulelager. Av disse er det igjen to slag. Det ene har til vesentlig oppgave å understøtte mot trykk loddrett på akselen (radialtrykk), det andre mot trykk i akselens retning (aksialtrykk). Ved glidelager blir det første slaget kalt bærelager, det andre trykklager eller trustlager. Ved rulle- eller kulelager er betegnelsen henholdsvis radiallager og aksiallager, ofte er de kombinert.

Særlig ved glidelager er smøringen et viktig og vanskelig problem. En god løsning danner ringsmøringslager, som enten har fast smørering eller løse ringer som blir slept med av akselen. Fra en oljebeholder under lagerskålen blir oljen ført opp på akselens overside ved hjelp av ringen. For å holde lagertemperaturen nede kan det være nødvendig å kjøle lageret, enten ved å lede vann gjennom kjølespiraler som ligger i oljen, eller gjennom hulrom i lageret. Ved lagre utsatt for høy påkjenning (for eksempel i biler) brukes trykksmøring, der en pumpe presser olje med 200–500 kPa (2–5 atm) trykk gjennom lageret.

I selvsmørende lagre benyttes en lagerfôring av porøst metall som på forhånd er blitt innsatt med olje. Plast- og kompositteknologien har gitt muligheter til en rekke nye lagermaterialer. Når større trykkrefter skal overføres i aksial retning som for eksempel ved en propelleraksel, bruker man kamlager, der akselen er forsynt med én eller flere trykkringer, som ligger an mot tilsvarende ringflater i lagerhuset. Ved større skipsaksler bruker man segmentlager, også kalt vippeklosslager. Her består trykkflaten bare av én ringflate, men lagerhusets trykkflate er oppdelt i segmenter forbundet med lagerhuset på en slik måte at når akselen roterer, vil segmentene stille seg i en svak skråstilling i forhold til akselens trykkring, fordi oljen kiler seg inn mellom trykkflatene. Smøringen blir derfor så effektiv ved disse lagrene at én trykkring er tilstrekkelig selv for de største kraftoverføringene. Ved rullelager og kulelager blir friksjonsmotstanden mindre, og det er enklere å ordne med en effektiv smøring. Rulle- og kulelager erstatter derfor mer og mer glidelagrene.

For spesielle tilfeller er det utviklet lagre som bruker luft (eller andre gasser) under forhøyet trykk som smøremiddel. I magnetlageret er det en aksel av ferromagnetisk materiale som holdes i posisjon i et magnetfelt frembrakt av elektromagneter.

I brokonstruksjoner brukes lagre for å oppta belastninger og bevegelser, blant annet på grunn av temperaturutvidelser av brobjelken. Lagrene består av minst to deler: overlager og underlager. Det skilles mellom faste og bevegelige lagre. Med fast lager forstås et lager der det ikke kan foregå forskyvninger mellom over- og underlageret. Vinkelendringer mellom lagerdelene tillates innen snevre grenser. De bevegelige lagrene tillater forskyvninger enten ved glidning eller ved mellomliggende ruller eller kuler.

Eldre lagre var vanligvis av stål eller høyverdig støpejern. Nyere brolagertyper utnytter høyelastiske materialers egenskaper, for eksempel spesialgummi med innstøpte stålplater for å oppta vinkelendringer. For store forskyvninger legges lageret på en høyglanspolert metallplate med en tynn plate av Teflon mellom. Teflons friksjon mot polert metall er 0,02–0,05. Faste lagre for høye belastninger utføres som lave sylindriske stålbeholdere med stor diameter fylt med gummi og dekket med en stålskive. Ved vinkelendringer blir gummien deformert med meget liten motstand.

• kulelager
• maskin