Læringsteori, sosial læringsteori, retning innen psykologi som fokuserer på atferd og hvilke forhold (faktorer) som er med å utforme (påvirke) atferd. Man bruker ofte sosial som forstavelse, for å understreke at teorien omhandler læring i mellommenneskelige situasjoner. Sentralt i læringsteori er læring gjennom betinging (klassisk, operant eller instrumentell betinging) og observasjon.

Klassisk betinging omhandler hvordan et biologisk system (en person) knytter sammen fysiologiske reaksjoner og situasjonsvariabler (sansestimuli) som forekommer samtidig med de fysiologiske reaksjonene, uten at disse reaksjonene og variablene har noen sammenheng i utgangspunktet. Man kan for eksempel vise eksperimentelt at dersom en person ser på bildet av en rose, og samtidig får en injeksjon med et stoff som gir elveblest, vil personen etter kort tids læring utvikle elveblest ved å se på en rose uten at det gis noen injeksjon.

Klassisk betinging har betydning for at man skal kunne forstå hvordan en del reaksjonsmønstre kan vedbli til tross for at behandlingen har fjernet årsaken.

Prinsippet for klassisk betinging utprøves også som tilleggsbehandling (spesielt vedlikeholdsbehandling) ved en del sykdommer. Hvis en effektiv biologisk behandling gis samtidig med et bestemt sansestimuli (for eksempel bestemt musikk), kan kroppen gjennom klassisk betinging etter hvert lære å reagere som om den aktive biologiske behandlingen ble gitt. Placebofenomenet, så vel som nocebofenomenet, kan delvis forklares ut fra kunnskap om klassisk betinging.

Operant læring (betinging) er den læringen som erverves gjennom de reaksjoner personen får fra omgivelsene på sin atferd. Begrepet er nært knyttet til Burrhus Frederic Skinner (1904–90, amerikansk psykolog og kulturdebattant). Dersom en person som har mange psykiske problemer og ønsker hjelp, opplever at han får mer oppmerksomhet fra legen hvis han klager over mange uklare fysiske symptomer i stedet for de psykiske, vil legens reaksjon (mer oppmerksomhet) bidra til at personen oftere og mer uttalt vil klage over fysiske symptomer ved psykiske problemer. At atferden forsterkes kalles positiv forsterkning.

Begrepet negativ forsterkning brukes hvis en bestemt type atferd (for eksempel det å komme tidsnok til avtaler) øker fordi denne atferden gjør at en ubehagelig respons (straff) ikke kommer. Omvendt kan likegyldighet (manglende respons) fra andre på en bestemt type atferd bidra til at denne atferdsytringen svekkes (utslokking).

Instrumentell læring (problemløsende læring) er i prinsippet det samme som operant læring, det vil si læring gjennom konsekvense handlinger får, men begrepet brukes oftere om læring gjennom forsøk på å løse problemer og oppgaver som ikke har med direkte samspill med andre mennesker å gjøre.

Modell-læring (observasjonslæring) er læring gjennom å observere andre. Dette er en viktig læreform, spesielt hos barn og ungdom og hos personer som skal erverve seg ny kunnskap (yrkesutdannelse). Modellæring har også stor betydning for utforming av atferd (rollemodeller), jamfør uttrykket «Gjør som jeg sier, og ikke som jeg gjør».

I større grad enn dyr vil mennesker kunne resonnere seg frem til nye løsninger på problemer ved hjelp av tanker, ord og bruk av symboler. Med utgangspunkt i tidligere erfaringer, observasjoner og analyser knyttes det nye assosiasjoner og konsekvensanalyser som kan lede frem til nye løsninger. Eksempler er bruk av matematiske og andre teoretiske modeller for å finne frem til løsninger på tekniske problemer. Denne formen for læring kalles ofte læring gjennom innsikt, og er nært knyttet til teoretisk intelligens. Intelligenskvotient avspeiler i det vesentlige en kombinasjon av evne til læring gjennom teoretisk innsikt og ervervet kunnskap.

Evne til emosjonell læring synes i større grad å være knyttet til empatiske evner og varhet for andre menneskers indre liv og forståelse, og er ikke nødvendigvis sammenfallende med evnen til teoretisk innsikt.

Sosial læringsteori har fått økende betydning for behandling av mange psykiske lidelser. De fleste fobier forstås best som feilinnlærte reaksjonsmønstre, og bruk av eksponeringsbehandling sammen med avspenningsøvelser og eventuelt medikasjon, kan sees på som avbetingingsbehandling.

Innen psykosomatisk medisin kan mange såkalte somatiseringslidelser forstås som resultatet av operant læring hvor endring av omgivelsenes reaksjoner på personens symptomklager og atferd kan lede til ny og mer konstruktiv funksjon.

I behandling av alvorlige psykiske lidelser har pedagogiske prinsipper vist seg meget effektive. Eksempler er psykopedagogiske (psykoedukative) behandlingsformer ved schizofreni og autisme, som ofte er en kombinasjon av ren undervisning, modellæring (sosial ferdighetstrening) og instrumentell læring. Denne behandlingsformen har også vist seg effektiv ved behandling av mange kroniske legemlige sykdommer ved at det øker pasientes kompetanse om og evne til egenomsorg ved sykdom, og dermed også fremmer behandlingssamarbeid.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.