Ionekilde, innretning som brukes for å fremstille en stråle av ioner av en bestemt type. Strålen har som regel liten energi og er beregnet på videre akselerasjon i større akseleratorer, ionemotorer m.m.

Til fremstilling av positive gassioner anvendes en ionekilde som består av et glassrør hvor gassen ledes inn under lavt trykk. Elektroner fra en glødekatode sendes inn i gassen og ioniserer den, og ionene trekkes ut gjennom en trang åpning ved hjelp av en negativ spenning og ledes ved hjelp av elektriske eller magnetiske linser inn på riktig sted i akseleratoren. En spesiell utforming er duoplasmatronen, hvor elektroner fra katoden kommer inn i et sterkt magnetfelt der de fortsetter å bevege seg i sirkelbaner i lengre tid og dermed øker sin sannsynlighet for å kollidere med gassmolekyler og danne ioner.

For protondannelse brukes også radiofrekvens-ionekilder hvor man ikke har noen glødekatode, men ioniserer gassen i et høyfrekvent vekselfelt. I ionekilder for ioner av faste stoffer bombarderes stoffet med elektroner slik at ionene slås løs. Ionekilder for negative ioner består som oftest av en vanlig kilde for positive ioner hvor disse etter å ha fått en viss hastighet, ledes gjennom en gass der de fanger opp elektroner.

Moderne ionekilder bygger på forskjellige metoder for å danne meget varme plasma (ioniserende gasser). Det finnes typer der et fast stoff varmes opp ved hjelp av laser og fordamper som et plasma. Det er også utviklet metoder for å holde plasmaet avgrenset på et lite område ved hjelp av såkalte magnetiske flasker. Det er her vanlig å bruke superledende elektriske spoler til å produsere det sterke magnetfeltet som trengs for disse anvendelsene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.