investiturstriden

Henrik den fjerdes forgjengere samarbeidet tett med pavekirken. Kirken, som eide store landområder i keiserriket, støttet keiseren i maktkamper mot opprørske adelsmenn. I bytte fikk kirken en styrket stilling innad og utenfor keiserriket.

Henrik den fjerdes far, Henrik den tredje, ble kronet til keiser i Roma i 1046 etter å ha ryddet opp i paveembetet, som lenge hadde gått på rundgang blant korrupte romerske rikmannsfamilier. Han avsatte tre paver det året; en av dem hadde kjøpt stillingen som tenåring, en var den tidligere pavens gudfar som hadde prøvd å kjøpe stillingen, og den siste var motpaven utvalgt av Henrik, som skulle rydde opp men som ikke ble godtatt av kirkebyråkratiet. Over de neste ti årene tok Henrik den tredje full kontroll over utvelgelsen av paver. Han innsatte selv de fem neste pavene før han døde i 1056.

Henrik den tredjes keisertid skulle imidlertid vise seg å bli høydepunktet for keiserens makt over pavekirken. Pave Nikolaus den andre innførte i 1059 strenge regler for utvelgelse av nye paver. Mens de tidligere hadde blitt valgt i en uformell prosess, skulle de fra nå av velges kun av kirkens kardinaler. Med dette erklærte kirkens byråkrati seg de facto uavhengig fra verdslig makt. Det gikk ikke lenge før kirkens nye uavhengige linje førte til konflikt med den største verdslige herskeren i Europa, den tysk-romerske keiseren.

Striden brøt ut mellom pave Gregor 7 og keiser Henrik 4 i 1070-årene, og dreide seg om keiserens rett til å utnevne biskoper, og hans rett til å utstyre dem med de episkopale verdighets-insigniene ring og stav.

Spørsmålet var av vital interesse for begge parter. I det tysk-romerske riket hadde biskopene, som styrte enorme landområder, siden begynnelsen av 900-tallet på mange måter utgjort fundamentet i det politisk-administrative systemet i Tyskland; gjerne kalt det ottonske system (se Otto den store). For pavemakten, som fra midten av 1000-tallet overtok ledelsen av den kirkelige reformbevegelsen (se Cluny), og som krevde kirkelig uavhengighet av verdslige makthavere, sto spørsmålet om kirkens rett til selv å utnevne sine ledere sentralt.

Under investiturstriden ble Henrik 4 bannlyst, og paven og de tyske vasallene gikk sammen i kampen mot ham. For å splitte fienden dro Henrik til paven for å få syndsforlatelse, og møtte i 1077 pave Gregor på borgen Canossa i Nord-Italia. At Henrik måtte oppsøke paven og be denne om å løse ham fra bannet, ble sett på som en ydmykelse av Henrik og har gitt opphav til uttrykket kanossagang.

Henrik oppnådde hva han ville, og gjenvant hurtig sin makt i Tyskland. Han ble på ny bannlyst i 1080 og tok opp kampen mot paven. Han fikk valgt en motpave, som i 1084 kronet ham til keiser i Roma.

Striden ble avsluttet ved Worms-konkordatet i 1122. Her ble det foreslått at det skulle holdes frie kanoniske valg av biskoper. På den andre siden tillot kirken at valget skulle foregå i nærvær av keiseren eller hans utsending. Dersom det oppsto uenighet, fikk keiseren relativt stor innflytelse på det endelige valget.

Også i andre land, for eksempel i Frankrike og England, var det strid om investitur mellom paven og fyrstene.

• den gregorianske reformen
• Henrik 4
• katolisismens historie
• Det tysk-romerske riket
• pave