Inndamping, evaporasjon, enhetsoperasjon med formål å konsentrere en, som regel vandig, løsning.

Væsken varmes til koking i en rørsats (varmeveksleren), og blanding av væske og damp stiger opp og skilles i en separator. Avdampen går til kondensasjon. Væsken sirkulerer pga. kokingen, selvsirkulasjon, eller tvangssirkuleres med pumpe. Tilførsel og fjerning av væske reguleres slik at man oppnår den ønskede vannfjerning. Tvangssirkulasjon er fordelaktig ved tyktflytende væsker og når det avsettes belegg på heteflatene.

Ved seriekobling av flere inndampere kan avdampen fra ett trinn brukes som varmekilde for det etterfølgende. Det vesentlige av dampens varmeinnhold skyldes vannets fordampingsvarme, ca. 2250 kJ/kg vann.

Da kokepunktet for en væske øker med trykket, kan man overføre kondensasjonsvarmen fra en damp med høyt trykk til en damp med lavere trykk ved å kondensere den i en varmeveksler samtidig som væsken med det lavere trykket koker på utsiden. Varmen som dermed overføres til den nye avdampen kan eventuelt nyttes på samme måte i neste trinn.

Mellom hvert trinn er det en temperaturforskjell på 10–15 °C. Det varmeste trinnet arbeider gjerne ved overtrykk og f.eks. 150 °C og 5 bar (5 kPa), og det kaldeste trinnet kan arbeide ved f.eks. 50 °C og 0.85 bar undertrykk. Ved flertrinnsinndamping reduseres dampforbruket vesentlig, fordi den tilførte varmen utnyttes flere ganger, men kapitalomkostningene øker fordi man får en mer komplisert apparatur. Man anvender gjerne 3–6 trinn, eller «effekter».

Ved denne teknikken oppnås noe lignende som ved flertrinnsinndamping, men i stedet for flere trinn med synkende temperatur, hever man avdampens trykk og temperatur ved hjelp av en kompressor og bruker den som oppvarmingsdamp. Slike apparater er meget økonomiske med hensyn til energiforbruk, men er relativt dyre i anskaffelse pga. dyre kompressorer.

Flashinndamping skjer ved trykkavlastning av en væske som er varmet opp til nær kokepunktet, ofte under trykk, i en ekstern varmeveksler. Spesielle typer flertrinns-flashinndampere brukes ved fremstilling av ferskvann fra sjøvann.

I tynnsjiktinndampere (bl.a. Luwa-inndamper) har man ett stort fordamperrør, og inne i dette er det en rotor med vinger som går like inn mot heteflaten og skaffer kraftig omrøring av væsken, slik at man får god varmeovergang. Væskemengden i inndamperen er meget lite, og oppholdstiden ved høy temperatur kort, slik at inndampingen blir svært skånsom.

Det vanlige i rørinndampere er at væsken stiger oppover sammen med dampboblene fra kokingen (eng.: raising film) og sirkulerer gjennom varmevekslere flere ganger etter utskilling av dampen. I Luwa-inndamperen og enkelte andre rørinndampere renner væsken som en film (falling film) nedover inne i de oppvarmede rørene. Væsken konsentreres her i ett gjennomløp. Dampen går nedover og skilles fra i beholderen under rørene. Den hjelper derved til med å drive den viskøse væsken gjennom inndamperen.

Foruten varmevekslere basert på rør, brukes også lamell- og plate-varmevekslere (se varmevekslere).

Ved inndamping er beleggdannelse på heteflatene et problem. Dette gjelder f.eks ved inndamping av sulfittavlut i celluloseindustrien, hvor kalsiumsulfat, som blir mindre løselig med økende temperatur, felles ut. Problemet løses enten ved dublering (bruk av reservevarmevekslere) eller ved at damp- og væskeside byttes om, såkalt kanal- eller stasjonsveksling. Det sure kondensatet i flertrinnsinndampere løser belegget på heteflatene. Apparatur i syrefast stål kan renses med salpetersyre. Ved kraftig beleggdannelse og gjengrodde rør må man iblant anvende mekanisk rensing.

Også inndampere for limvann i fiskemelindustrien, eller for fiskeensilasje, må renses ofte, minst en gang per uke. Det meste av belegget fjernes med lut-vasking.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.