Hjerne-på-tank-argumentet henviser til et skeptisk tankeeksperiment som den amerikanske filosofen Hilary Putnam laget, og som han beskrev som en oppdatert versjon av ond-demon-argumentet til Descartes. I Putnams versjon av argumentet er den onde demonen erstattet med en gal vitenskapsmann som har tatt hjernen din ut av hodet og puttet den på en tank, der han holder den kunstig i live samtidig som han gir den manipulerte signaler gjennom en avansert datamaskin. For hjernen-på-tank er det ingen merkbar forskjell mellom å være på tank og å være i en ekte kropp, siden både verden og alle sansesignalene fremtrer som de samme. Forskjellen ligger kun i at opplevelsen hjernen har av for eksempel en blomst eller en god middag inne i tanken ikke på noen som helst måte medfører realitet. Den skeptiske utfordringen blir å bevise at man ikke kan være et offer for en slik manipulasjon.

Ifølge Putnam, kan man avvise denne skeptiske hypotesen ved å vise til hvordan språkets meningsinnhold avhenger av eksterne betingelser. For eksempel vil begrep som «vann» eller «tiger» bestemmes i det minste delvis av hvordan de tingene vi kaller vann og tiger rent faktisk er. Begrepet «vann» henviser alltid til stoff som har den kjemiske eller molekylære strukturen H2O, mens andre stoff som ligner veldig på vann, men har en helt annen kjemisk struktur ikke kan regnes som vann. Begrepet «tiger» henviser heller ikke bare til stripete kattedyr som ligner veldig på tigre, men til den spesifikke typen stripete kattedyr som lever i Asia og har en bestemt DNA-struktur.

Putnam bruker nå denne eksternalismen for språk til å hevde at en slik hjerne-på-tank ikke vil kunne ha samme språklige begreper som oss, fordi den nettopp ikke er i kontakt med den samme eksterne verden på samme måte som oss. Denne stakkars hjernen vil følgelig ikke ha et begrep om en kropp eller hjerne eller en tank, men kun begreper som er gitt inne i tanken. Man kan kalle dem «manipulert kropp», «manipulert hjerne», «manipulert tank» og så videre. Denne hjernen er derfor ikke i stand til å forestille seg det vi forestiller oss i selve tankeeksperimentet om hjerne-på-tank: nemlig, hvordan en hjerne på en tank blir manipulert av en maskin. Det eneste den kan forestille seg er hvordan en «manipulert hjerne» er på en «manipulert tank». Siden vi kan tenke oss et slikt tankeeksperiment, mens en hjerne-på-tank ikke kan det, følger det at vi ikke er slike hjerner på tank, hevder Putnam.

I etterkant av Putnam har flere ulike varianter av tankeeksperimentet dukket opp. Noen har for eksempel lagt vekt på at den hjernen som nå befinner seg på tank og er koblet til en avansert datamaskin, nylig er blitt lagt på tank. La oss si at din hjerne ikke har vært på tank i mer enn et kvarters tid eller en time. I så fall, vil de begrepene du besitter ennå ikke være spesielt annerledes enn de begrepene du besitter utenfor tanken og når du er i din egen kropp. Følgelig vil en slik hjerne som nylig er blitt lagt på tank kunne tenke på tankeeksperimentet om hjerne-på-tank og stille seg den skeptiske utfordringen: hvordan kan jeg utelukke at jeg ikke bare er en hjerne-på-tank som nylig er blitt lagt på tank av en gal vitenskapsmann? Mot dette modifiserte tankeeksperimentet hjelper med andre ord ikke Putnams eksternalistiske teori om språk og mening.

Andre har lagt vekt på at Putnams svar og løsning på hjerne-på-tank-argumentet snarere tar oss fra asken til ilden idet det inviterer til et langt mer omfattende skeptisk argument. For om begrepene er så annerledes mellom en hjerne-på-tank og en hjerne-utenfor-tank, hvordan kan vi vite hvilke begreper vi besitter og bruker her og nå? Hvordan kan vi vite at vi ikke kun opererer med begreper som «manipulert hjerne» og «manipulert blomst»? Disse begrepene fremtrer akkurat som de vanlige begrepene om «hjerne» og «blomst», så vi kan ikke så lett skille mellom dem og vise at vi ikke bare besitter manipulerte begreper inne i tanken. Følgelig inviterer Putnams løsning til en mer dyptgående lingvistisk eller språklig form for skeptisisme.

Filmen Matrix og det senere Matrix-argumentet er tydelig inspirert av Putnam, men tar hjerne-på-tank-scenariet et steg videre og utvikler historien til en omfattende konspirasjon utført av avanserte maskiner på hele menneskeheten. Den såkalte simulerings-hypotesen og det påfølgende simulerings-argumentet har også sterke paralleller til Putnams hjerne-på-tank-argument.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.