glattkarett

Glattkaretten er verdens nest største skilpadde. Ryggskjoldet blir normalt 70–100 centimeter langt og vekten cirka 135 kilo. Gamle dyr kan imidlertid bli betydelig større. Et kranium bevart i museumssamlingen i Cambridge indikerer at det har tilhørt et individ som var 2,1 meter lang og veide cirka 540 kilo. Ryggskjoldet er avlangt med en kjøl langs midten. Bredden utgjør 76–86 prosent av lengden.

Hodet er stort og bredt i bakkant, mer avrundet foran, og lengden på hodet utgjør omtrent en firedel av ryggskjoldets lengde. Snuten er bred og kort. Ryggskjoldet og hodet er rødbrunt, av og til med et olivenbrunt skjær. Hornplatene har ofte en gul rand. Undersiden er gul eller kremfarget. Beina (luffene) og halen er gule på sidene og under, for øvrig mørke. Forbeina er relativt korte og tykke med to klør. Bakbeina har to elle tre klør. Hannen skiller seg fra hunnen ved å ha lengre hale, lengre klør og kortere bukskjold.

Arten har den største utbredelse av alle havskilpadder. Man finner den i Stillehavet, Atlanterhavet,Indihavet, Det karibiske hav og Middelhavet. Utbredelsen i Stillehavet strekker seg nord til staten Washington i USA og til Japan på motsatt side. I Atlanterhavet kan den finnes nord til Storbritannia og Newfoundland. På den sørlige halvkule finnes den til Chile, Argentina, Sør-Afrika og Australia.

Forvaltningsmessig består verdensbestanden av ti forskjellige delbestander, hvorav de to viktigste finnes i Nordvest-Atlanteren og i nordvestlige deler av Indiahavet, med til sammen cirka 75 prosent av verdenspopulasjonen.

Glattkaretten er kjent for å foreta svært lange vandringer mellom yngleplasser og beiteområder, for eksempel fra reirplasser i Japan til beiteområder utenfor California. Middelhavet fungerer som et oppvekstområde for ungdyr, men også mange voksne finnes der om sommeren. I Hellas finner man som regel 3000 reir i året. Noen av de rikeste yngleplassene ligger i Oman, med cirka 15 000 reir årlig. I Norge er arten funnet én gang. Et eksemplar, som hadde dødd nylig, drev i land i Askevoll i Sogn og Fjordane i 1951. Det veide 59,5 kilo. Arten er sjelden i kaldere hav, men et levende ungdyr har blitt tatt på fiskeline i Barentshavet nær Murmansk (cirka 69 grader nord).

Glattkaretten er knyttet til åpent hav og grunne kystområder. Den lever hele livet i sjøen, og hunnene kommer på land bare for å legge egg. Et normalt mønster er at den først oppholder seg fra fire til nitten år i åpent hav. Deretter søker den inn til grunnere områder og holder seg der til den blir kjønnsmoden.

IUCN har klassifisert glattkaretten som sårbar. På verdensbasis er ikke arten umiddelbart truet av utryddelse, men flere av de ti delbestandene har problemer. Reirtellinger viser at bestanden har hatt en tilbakegang på 47 prosent. Det er estimert at mellom 36 000 og 67 000 hunner legger egg hvert år.

De mest alvorlige truslene mot arten er urbanisering og turisme (som legger beslag på strendene hvor den legger eggene sine), bifangst av skilpadder ved tråling og linefiske, økende plastforurensning i havet, direkte beskatning for kjøtt og egg, blant annet i Mexico, klimaendringer som kan påvirke kjønnsfordelingen av unger som klekkes (høyere temperatur gir en overvekt av hunner), samt predasjon av egg og unger fra mange arter naturlige predatorer. I områder med vaskebjørn er denne særlig kjent for å gjøre dype innhogg i glattkarettenes ungeproduksjon. Mange organisasjoner og mange frivillige legger ned et utrettelig arbeid for å verne om yngleplassene og hjelpe de nyklekte ungene å komme seg trygt ut i sjøen.

Glattkaretten er altetende. Den spiser bunnlevende virvelløse dyr, for eksempel snegler, muslinger, krepsdyr og svamper, som den knuser med de kraftige kjevene sine. Den fortærer også tang og tare og planter som vokser i havet, for eksempel ålegress. Det er ikke uvanlig at hunnene slåss med andre hunner om adgang til områder med rik næringstilgang. I åpent hav lever den mest av maneter, nakensnegler, blekksprut og flygefisk.

På den nordlige halvkule er paringstiden fra mai til august, i sør mellom oktober og mars. Paringen skjer i vannoverflaten, ofte langt unna stranden der eggene legges. Hunnene kommer om natten opp på sandstrender for å legge egg. De graver reirgropene over merket for høyeste flo. Det er ikke uvanlig at flere arter havskilpadder kan ha reir på samme strand.

Reirgropa er cirka 15–25 centimeter dyp. Vanligvis kommer hunnen tilbake og legger egg med 12 til 17 dagers mellomrom. Dette kan gjentas fire ganger i løpet av sesongen, i sjeldne tilfeller opptil sju ganger. Hvert kull består i gjennomsnitt av noe over 100 egg. Ungene klekkes om natten, cirka 50–80 dager etter egglegging. Nyklekte unger er 4,6 centimeter lange og veier 20 gram. De har et hjerteformet ryggskjold som er gulbrunt eller gråsvart med tre langsgående kjøler dannet av butte pigger.

Egg som utvikler seg ved temperaturer over 32 grader celsius blir hunner, mens utvikling ved 28 grader eller lavere gir hanner. Mellom disse temperaturene vil kullene bestå av en blanding av de to kjønn.

Det går normalt to eller tre år mellom hver gang en hunn legger egg. Den blir kjønnsmoden etter 17–33 år og kan leve til den blir over 60 år gammel.

• havskilpaddefamilien
• skilpadder