gass-sveising

Delene som skal sammenføyes plasseres i innbyrdes riktig stilling, og slik at det blir en liten åpning mellom dem. Flammen fra en sveisebrenner, der brenngass og oksygen blandes i riktig forhold, føres inn i fugen. Fugekantene smelter, og flammen trekkes samtidig fremover i fugen. Sveisetråd av grunnmaterialets sammensetning tilsettes; denne smelter, binder seg til fugekantene, og fyller fugen. For å oppnå full gjennomsveising i tykke seksjoner må delene skråskjæres før sveisingen begynner.

Den mest brukte, og for stål den eneste, brenngass er acetylen, som gir en flammetemperatur på rundt 3000 °C. For metaller med lavt smeltepunkt kan også hydrogen, propan med flere benyttes.

Gass-sveising med acetylen og oksygen ble tatt i bruk tidlig på 1900-tallet under betegnelsen autogen-sveising. Navnet karakteriserer metoden i forhold til essesveising, der delene må presses eller hamres sammen for å oppnå binding. Ved gass-sveising smelter de sammen «av seg selv».

Gass-sveising var lenge den dominerende sveisemetoden, men er etter hvert blitt fortrengt av buesveising som produksjonsmetode. Som reparasjonsmetode og for småarbeider har gass-sveising fremdeles stor anvendelse fordi metoden er meget allsidig og kan brukes for de fleste metalliske materialer. Utstyret er enkelt og billig og finnes i de fleste verksteder. Sveisebrenneren brukes også til mange andre verkstedsoppgaver som lodding, forvarming, retting med flamme. Med spesiell skjæretilsats kan utstyret også brukes for oksygenskjæring.

• sveising