Gammellutheranere, luthersk kirkesamfunn i Preussen, skilte seg fra statskirken da Fredrik Vilhelm 3 ville fremtvinge en union av lutheranerne og de reformerte. Kongen hadde selv forfattet en ny alterbok som han krevde at begge parter skulle godta 1830. Fra konfesjonell luthersk side møtte han sterk opposisjon. Bevegelsens utgangspunkt var Breslau (nå Wrocław i Polen); dens ledende menn professor Johann Gottfried Scheibel (1783–1843) og den norskfødte filosof Henrik Steffens. Den prøyssiske regjering grep inn mot kirkesamfunnet med suspensjoner, bøter, fengselsstraff og oppbud av soldater. I 1835 konsoliderte gammellutheranerne seg som en luthersk frikirke. Forfølgelsen opphørte da Fredrik Vilhelm 4 ble konge 1840, og 1845 ble det lille kirkesamfunn anerkjent av staten. Gammellutheranerne representerer den strengt lutherske ortodoksi. I 1845 hadde samfunnet 13 000 medlemmer, i 1945 60 000. De fleste menighetene kom etter den annen verdenskrig under polsk overhøyhet eller kommunistisk regime i Øst-Tyskland og oppgav da sin særeksistens for å gjøre felles sak med de andre evangeliske menigheter. I USA har retningen fått sin mest markante kirkehistoriske betydning i Missourisynoden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.