Biblisisme, forskjellige typer bibelanvendelse, som oftest overdreven eller utilbørlig; betegnelsen er upresis og brukes i høyst forskjellige sammenhenger.

I en viss betydning av ordet biblisisme er all kristendom biblisistisk fordi kristen tro og teologi bygger på og springer ut av Bibelen. Det er imidlertid ikke slik termen biblisisme har vært forstått i teologihistorien. Selv om en ville kunne hevde at det finnes såvel positive som negative former for biblisistiske strømninger, er det generelle inntrykk at termen så å si alltid representerer en nedsettende merkelapp. I nyere tid brukes termen ofte synonymt med fundamentalisme. Uansett hvordan en oppfatter forholdet mellom de to størrelser, vil kristen fundamentalisme alltid ha innslag av biblisisme. I nyere dagligtale brukes biblisisme som oftest om en fortolkning som oppfatter bibeltekstene bokstavelig og uten å ta hensyn til bibelforskningens resultater.

Som en følge av den årtusenlange kristne enhetskultur, kan det i streng forstand hevdes at ulike former for biblisisme gjennomsyret den vestlige verden gjennom hele den såkalte før-kritiske periode. På 1700-tallet hevdet f.eks. de fleste historikere, i overensstemmelse med skapelsesberetningen i Første Mosebok, at verden var skapt i år 4004 f.Kr. Det ville likevel være lite dekkende og anakronistisk å karakterisere dette som biblisisme.

Selve termen biblisisme er av relativt ny dato og ble muligens brukt første gang i Tyskland på slutten av 1880-årene.

Den reformatoriske «gjenoppdagelse» av Bibelen la grunnlaget for den eldre form for biblisisme. Samtidig som interessen for Bibelen fikk en veldig oppsving med reformasjonen, og Luther sterkt understreket Bibelens betydning for kristen tro og teologi (sola scriptura, «Bibelen alene»), er det ikke korrekt å kalle Luther biblisist. Selv om han oppfattet Bibelen som Guds talte ord, satte Luther et skille mellom Bibelen og den kirkelige tradisjon, og han rangerte innholdet i Bibelen høyst forskjellig avhengig av i hvilken grad det passet hans innholdsmålestokk om «hva som driver Kristus» (was Christum treibet). Luther var forbausende «moderne» i sitt skriftsyn og det finnes klare antibiblisistiske trekk i hans forfatterskap.

Hos andre reformatorer som Calvin og Melanchton, fantes det derimot tydelige biblisistiske tendenser. Disse viste seg særlig i måten de argumenterte for at ulike teologiske synspunkter og praktiske kirkeordninger måtte opprettholdes fordi de var omtalt i Bibelen.

På slutten av 1500- og begynnelsen av 1600-tallet fjernet teologien seg fra Luthers bibelfriske program, og Bibelen endret etter hvert igjen karakter og tjente utelukkende som kildebok for et tilstivnet skolastisk system. Selv om den protestantiske ortodoksi oppfattet seg som reformasjonens, og særlig Luthers, arvtaker, videreutviklet den den for Calvin så viktige oppfatning at Bibelen var guddommelig inspirert og ufeilbarlig ord for ord. Resultatet ble en prinsipiell biblisisme, med et svært eklektisk forhold til bibeltekstene.

En reaksjon kom særlig gjennom 1700-tallets tyske pietisme som reagerte mot at kristen tro skulle kunne være identisk med en rasjonell tilslutning til intellektuelle teologiske læresetninger. I stedet fikk bl.a. bibellesning et oppsving. Resultatet ble at mange ble kjent med Bibelens egentlige innhold. Pietismens biblisisme har hatt ettervirkninger like til våre dager.

I Norge fikk pietismen innflytelse først og fremst gjennom den bevegelsen som ble satt i gang av Erik Pontoppidan og av Hans Nielsen Hauge på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet og understrekningen av at Bibelen var Guds lov som den enkelte kristne måtte adlyde. Etter hvert ble pietismens biblisistiske strømninger fanget opp av de mange ulike vekkelses- og lekmannsbevegelser, og resultatet ble at biblisismen på mange måter utgjør et grunnleggende trekk ved kristenlivet i dagens Norge.

Også i 1800-tallets teologiske tenkning, og særlig mot slutten av århundret, fikk biblisismen stor betydning i enkelte konservative kretser. Særlig gjaldt dette i Tyskland der ulike ortodokse retninger ønsket å bygge den kristne teologien direkte på Bibelen, uavhengig av noen kirkelig lære. I den forbindelse spilte læren om verbalinspirasjonen en stor rolle. På 1800-tallet opptrer også biblisistiske strømninger som en reaksjon mot den historisk-kritiske bibelforskningen som utviklet seg ved de tyske universitetene særlig fra midten av 1800-tallet. Den sistnevnte formen for biblisisme skulle med årene øke voldsomt i omfang og spiller i dag en stor rolle i en lang rekke miljøer over hele verden. Også i Norge er denne formen for biblisisme svært utbredt.

De pessimistiske reaksjoner på kulturprotestantismens optimisme som fulgte i kjølvannet av Europas sammenbrudd etter første verdenskrig, gav grobunn for en oppblomstring av biblisistiske strømninger. Det sentrale navn her er Karl Barth, som særlig gjennom sin Romerbrevskommentar fra 1919 gav støtet til en radikal og ny måte å fortolke Bibelen på. Barth, som stod i en calvinsk reformert tradisjon og også hadde betydelig sympati for 1800-tallets biblisisme, understreket den historisk-kritiske bibelforskningens utilstrekkelighet og hevdet at bibelteksten og dens fortolkning måtte stå i sentrum for kristen teologi. Barth fikk stor betydning i en rekke land, og hans innflytelse førte etter hvert til den såkalte bibelteologibevegelsen som har dominert mye av den teologiske diskusjonen om Bibelen på 1900-tallet. Bibelteologien ønsker ikke å erstatte den systematiske teologi, men den vil gjøre den mer bibelsk.

Ulike former for biblisisme spiller en stor rolle i dagens kristendom og viser en rekke fellestrekk med tidligere tiders biblisisme. F.eks. vil en biblisistisk forståelse av Bibelen som Guds åpenbaring sette fullstendig likhetstegn mellom innholdet i Bibelen og åpenbaringen, mens en ikke-biblisistisk tilnærming vil hevde at Guds åpenbaring finnes i Bibelen, men ikke er identisk med denne. For biblisister vil Bibelen ofte representere et lukket, tidløst system der en kan trekke ut såkalte «evige sannheter», særlig om etiske og teologiske spørsmål, som uten videre vil ha full gyldighet til alle tider. Ikke-biblisister hevder at Bibelen ikke representerer noe teologisk læresystem og at dersom den skulle ha gjort det, kunne dette system ikke uten videre overføres automatisk til senere tider fordi ethvert forsøk på å formulere en gudstro er avhengig av menneskelig erfaring, kunnskap og språk som vil variere fra tid til tid.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.