Elektrolyttkondensator, kondensator som består av to metallplater eller folier, vanligvis av aluminium eller tantal, med et porøst mellomlag innsatt med en elektrolytt. Under produksjonsprosessen blir det sendt likestrøm mellom metallfoliene inntil det har bygd seg opp et passe tykt oksidsjikt på anoden. Oksidsjiktet er tett og isolerende, og virker som et dielektrikum mellom metallet og den ledende elektrolytten. Siden oksidsjiktet er svært tynt, får elektrolyttkondensatorer stor kapasitans i forhold til volumet. De har imidlertid en viss lekkstrøm og forholdsvis store dielektriske tap, og brukes derfor mest for likespenning eller lave frekvenser.

I tørre elektrolyttkondensatorer er den «våte» elektrolytten erstattet av et halvledende oksiderende materiale, f.eks. brunsten, MnO2. Kapasitansen blir litt mindre, men kondensatorene får bedre mekaniske og termiske egenskaper.

Elektrolyttkondensatorer må brukes med forspenning i riktig retning. Ved strøm i motsatt retning vil oksidlaget ødelegges, og det oppstår kortslutning. Bipolare elektrolyttkondensatorer har oksidsjikt på begge metallelektrodene, og kan betraktes som to seriekoblede kondensatorer. Aluminium-elektrolyttkondensatorer kan tåle opptil 500 volt, og gir en volumreduksjon med en faktor opptil 10 i forhold til papir- eller kunststoffkondensatorer. Tantalkondensatorer tåler bare ca. 70 volt, men har mindre lekkstrøm og mindre volum enn aluminiumkondensatorene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.