Draugen var i folketroen egentlig en avdød som går igjen, en gjenganger, enten han bodde i haugen (norrønt haugbúi) eller forlot den for å hjemsøke de levende. I flere norske dialekter brukes ordet ennå i denne betydningen.
I senere norsk folketro ble draugen mer snevert forstått som en avdød som druknet på sjøen og ikke var kommet i kristen jord. Han var derfor ondsinnet og ville trekke folk etter seg. Hørte eller så man draugen, varslet det dødsfall. Han ble beskrevet som en mann i skinnhyre, men med en tangvase til hode og seilende i en halv båt. Iblant romsterte han i båtnaustene, og iblant var han en stein med tang på, så fiskerne tok nødig en «tangstein» som ballast.
Draugen er mye omtalt i litteraturen, for eksempel hos Jonas Lie, og særlig nord-norsk folketradisjon er rik på draugsagn.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.