dimiktisk innsjø

Dimiktiske innsjøer er innsjøer i tempererte soner som sirkulerer fritt to ganger i året, se høstfullsirkulasjon og vårfullsirkulasjon. De aller fleste norske innsjøer er dimiktiske, mens et lite antall er meromiktiske.

Faktaboks

Uttale
dimˈiktisk
Etymologi
av gresk ‘dobbelt’ og ‘blandet’

Egenskaper

Den dimiktiske innsjøtypen er kjennetegnet ved at om sommeren er vannmassene temperaturmessig lagdelt. Det øverste laget, epilimnion, er oppvarmet av solstråling og har derfor lavere massetetthet enn dypvannet, hypolimnion, som ikke er varmet opp. Forskjellen i massetetthet gir en stabil situasjon, sommerstagnasjon, som ikke oppheves før epilimnion avkjøles om høsten, slik at forskjellen i massetetthet reduseres. Vindpåvirkning på overflata vil da gi strømninger som kan blande vannet fra overflate til største dyp.

Om vinteren kan overflatelaget avkjøles til lavere enn 4 °C (temperaturen for maksimal massetetthet for ferskvann) slik at det igjen blir en stabil situasjon (vinterstagnasjon). Hvis innsjøen blir islagt om vinteren, vil dette hindre vindens påvirkning.

Vårsirkulasjon kan inntreffe når isen er smeltet og alt vannet har lav temperatur og tilnærmet lik massetetthet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg