Sommerstagnasjon er den perioden om sommeren hvor vannmassene i en innsjø er delt i et varmt og produktivt lag (epilimnion) over et kaldt og ubelyst lag (hypolimnion), såkalt sommerstratifikasjon.

Lagdelingen hindrer en stor del av vannmassene fra å sirkulere fritt, og de blir således avstengt fra den kontakt med luften de får under sirkulasjonsperiodene høst og vår. Lyset vil heller ikke nå ned til disse vannmassene i særlig grad.

I epilimnion produserer planteplankton og større undervannsplanter organisk stoff, og herved frigjøres oksygen. Ved planters og dyrs ånding og ved nedbryting av organisk stoff forbrukes noe av dette oksygenet, men på grunn av sirkulasjonen i vannet vil oksygeninnholdet i epilimnion være noenlunde i likevekt med luftens oksygeninnhold.

I hypolimnion er det bare oksygenforbruk og ingen gassutveksling med luften. I grunne eutrofe innsjøer kan det derfor bli oksygenmangel. Her dannes det ofte også forskjellige gasser, bl.a. hydrogensulfid (H2S), i bunnvannet. Det blir dessuten rikt på næringssalter som frigis gjennom nedbryting av organisk stoff.

I oligotrofe innsjøer er tilførsel og nedbryting av organisk stoff i dypvannet liten, og slike innsjøer har rikelig med oksygen og lite næringssalter både i epilimnion og hypolimnion under sommerstagnasjonen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.