datasentral

I 1950-årene endret datamaskinene karakter fra å være spesialbygget til bestemte formål, til å bli generelle regne- og informasjonsmaskiner for mange forskjellige oppgaver. I løpet av tiåret ble det i de fleste vestlige land bygget eller kjøpt datamaskiner til militære anlegg, vitenskapelige laboratorier og statistiske byråer. Forsvaret var helt klart den største teknologiske pådriveren og kunden, men gradvis vokste det også fram et sivilt marked.

Datamaskinene var svært dyre, og driften krevde mye arbeidskraft. Regnesenteret ble derfor tidens rasjonelle måte å organisere datamaskinbruk. Hvert senter hadde som regel én stormaskin, eller «hovedanlegg» (engelsk: main frame) med tilliggende utstyr (magnetbåndstasjoner, linjeskrivere, og andre inn- og utenheter). Det var ikke uvanlig at disse stormaskinene fylte hele rom.

Stormaskinene var såkalte batch-maskiner, det vil si satsvise maskiner der «jobbene» ble forberedt på hullkort eller hullbånd på forhånd. Det ble gjerne gjort utenfor selve senteret. De ferdige programmene (jobbene) ble så samlet opp og kjørt i serie (en batch).

Maskinene var såpass fleksible at de kunne brukes til de fleste typer jobber. Regnesentrene ble derfor en slags verktøykasse og et samlingspunkt, der brukere fra alle mulige miljøer (i hvert fall de som hadde råd til å betale den ganske stive prisen) kom med sine beregningsbehov. I tillegg til å være «datakraftverk» ble sentrene derfor også kompetansesentre som drev kursvirksomhet, og hjalp til med programmering og bearbeiding av konkrete problemer for kjøring på datamaskin. Mye av teknologi- og programvareutviklingen i 1950- og 1960-årene skjedde innen rammen av regnesenterene.

Datasentralenes inntektsnøkkel var basert rundt salg av regnetid og lagringsplass. Det var viktig at maskinene alltid var i bruk; hvis regneenheten stod uvirksom, selv bare i noen sekunder, ble det bokført som tap. Interaktiv kjøring, der regneenheten måtte vente på brukeren, forekom kun i de få tilfeller der kostnad ikke spilte noen rolle.

I løpet av 1970- og 1980-tallet ble mindre datamaskiner mer vanlige, og regnesenter-tanken med én stor sentral maskin og et stort kompetanse-miljø ble mer og mer avleggs. Datasentralene endret karakter til å bli rene driftsavdelinger.

På starten av 1980-tallet var datasentraler fortsatt en omfattende bransje i Norge, men overgangen til personlige datamaskiner og lokale datanett førte etter hvert til at antall datasentraler gikk ned. De gjenværende har utvidet forretningsideen til også å omfatte salg av kompetanse innen systemintegrasjon, systemutvikling og drift.

• Nordal, Ola: Verktøy og vitenskap: Datahistorien ved NTNU, Tapir, 2010.
• Haraldsen, Arild (2003). 50 år – og bare begynnelsen: Norsk IT-, tele og Internett-historie gjennom 50 år. Oslo: Cappelen.