Barnevandring er en betegnelse på arbeidsvandringene på Sørlandet på 1800-tallet, der barn helt ned i sju-åtteårsalderen gikk til fots fra dalførene til rikere gårder for å gjete eller for å arbeide i byen.
Hvert år fra rundt 1830 til 1910 dro flokker med barn, særlig fra Vest-Agder, til storgårdene lenger øst for å jobbe som gjetere. Barna gikk ofte 15–20 mil og ble borte hele sommeren, noen ganger helt fra april til november. Barna var i alderen 7 til 15 år. Mange ble behandlet som slaver og satt i hardt arbeid. Mot slutten av 1800-tallet avtok barnevandringene. Da startet i stedet utvandringen til Amerika. Det var også store forandringer i jordbruket i perioden. De siste barnevandringene fant sted i 1910.
På 1800-tallet hersket det en ubeskrivelig fattigdom i Vest-Agder. De usle kronene som barna fikk i lønn, var uunnværlig i den harde kampen for tilværelsen. Dalførene er vendt nord-sør, med høye heier mellom – å gå på tvers av disse heiene var svært strabasiøst.
Barnevandringene er blant annet beskrevet av forfattere som Kjell Åsen: Den rare sommaren (1964), Svein Hovet: Barna fra skogsbygda (1979), Urd von Henting: Barnevandringer (2001) og Rune Belsvik: På vandring (2002).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.