Barnevandring, betegnelse på arbeidsvandringene på Sørlandet på 1800-tallet, der barn helt ned i sju-åtteårsalderen gikk til fots fra dalførene til rikere gårder for å gjete eller for å arbeide i byen.

Hvert år fra ca. 1830 til 1910 dro flokker med barn, særlig fra Vest-Agder, til storgårdene lenger øst for å jobbe som gjetere. Barna gikk ofte 15–20 mil og ble borte hele sommeren, noen ganger helt fra april til november. Barna var i alderen 7 til 15 år. Mange ble behandlet som slaver og satt i hardt arbeid. Mot slutten av 1800-tallet avtok barnevandringene. Da startet i stedet utvandringen til Amerika. Det var også store forandringer i jordbruket i perioden. De siste barnevandringene fant sted i 1910.

På 1800-tallet hersket det en ubeskrivelig fattigdom i Vest-Agder. De usle kronene som barna fikk i lønn, var uunnværlig i den harde kampen for tilværelsen. Dalførene er vendt nord-sør, med høye heier mellom – å gå på tvers av disse heiene var svært strabasiøst.

Barnevandringene er blant annet beskrevet av forfattere som Kjell Åsen: Den rare sommaren (1964), Svein Hovet: Barna fra skogsbygda (1979), Urd von Henting: Barnevandringer (2001) og Rune Belsvik: På vandring (2002).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.