Atomemisjonsspektrometri, del av spektroskopien hvor grunnstoffer detekteres eller kvantifiseres ved å måle karakterisk emisjon av elektromagnetisk stråling fra grunnstoffenes eksiterte atomer eller ioner. Målingene utføres i et spektrometer, et fotometer eller en spektrograf som må ha en atomiseringsenhet (energikilde) for å overføre kjemiske forbindelser til frie atomer og/eller ioner i gassfase.

Atomiseringsenheten kan være en varm flamme, en gnist, en lysbue eller et plasma (f.eks. induktivt koblet plasma, ICP). En del av atomene/ionene som dannes i atomiseringsenheten blir eksitert, dvs. at elektronene i atomenes/ionenes ytterste skall blir overført til en mer energirik tilstand. Denne tilstanden er kortvarig: i løpet av brøkdelen av et sekund faller elektronene tilbake til grunntilstanden samtidig som det sendes ut elektromagnetisk stråling med en bølgelengde som er karakteristisk for grunnstoffet. Intensiteten av strålingen (målt ved en utvalgt bølgelengde) er proporsjonal med konsentrasjonen av grunnstoffet som forårsaket strålingen.

Det finnes flere instrumentelle analysemetoder basert på emisjon av stråling i det synlige eller ultrafiolette området, inkludert flammefotometri, gnist emisjonspektrografi og induktivt koblet plasma emisjonspektrometri (ICP-AES). Metodene benyttes til identifikasjon og kvantitativ bestemmelse av grunnstoffer (som oftest metaller).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.