En anomali er en uregelmessighet, noe som avviker fra regelen. Innen vitenskapsfilosofi brukes begrepet om et teoretisk uventet fenomen, altså et fenomen som avviker fra teorien. Begrepet ble popularisert av Thomas Kuhn i 1960-årene, og har siden spilt en sentral rolle i historisk orienterte tolkninger av vitenskap, for eksempel i vitenskapsfilosofien til Imre Lakatos og Larry Laudan.
anomali (vitenskapsteori)
Innen vitenskap er anomali et teoretisk uventet fenomen. Begrepet knyttes spesielt til Thomas Kuhn og hans bok The Structure of Scientific Revolutions fra 1962.
Anomali hos Thomas Kuhn
Anomali er et sentralt begrep i Thomas Kuhns bok The Structure of Scientific Revolutions (1962, norsk utgave Vitenskapelige revolusjoners struktur fra 1996). Her argumenterte Kuhn for at vitenskapelig praksis er strukturert av paradigmer, som blant annet bestemmer hvordan vi forventer at verden kommer til å oppføre seg under eksperimentelle forhold. En anomali er en situasjon hvor verden avviker fra disse forventningene, altså hvor teorien ikke stemmer med hva vi faktisk observerer.
Ifølge Kuhn er oppdagelsen av en anomali helt uproblematisk så lenge det er mulig å utvide det eksisterende paradigmet til å forklare anomalien. Men i noen tilfeller er slike utvidelser umulige: det er ingen tilfredsstillende måte å endre teorien på som forklarer observasjonene. Kuhn argumenterte videre for at oppdagelsen av flere slike anomalier over tid kan lede til en vitenskapelig krise, hvor man begynner å stille spørsmål ved hele det rådende paradigmet. Dette kan lede til et paradigmeskifte, hvor man bytter ut det rådende paradigmet med et nytt paradigme.
Eksempel
Teorien om flogiston ble avvist på slutten av 1700-tallet, da Antoine Lavoisier og andre kjemikere forklarte forbrenning slik vi gjør i dag. Maleri av Antoine og Marie Anne Lavoisier fra 1788.
Av
Jacques Louis David/Metropolitan Museum of Art.
Lisens:
Falt i det fri (Public domain)
På starten 1700-tallet aksepterte de fleste kjemikere en teori om at forbrenning skyldes utslipp av stoffet flogiston. På bakgrunn av denne teorien, forventet man at metaller som blir varmet opp i luft vil miste vekt, siden de ville avgi flogiston til omgivelsene. En rekke eksperimenter, blant annet utført av Antoine Lavoisier mot slutten av århundret, gav derimot et helt annet resultat. Når metallene ble utsatt for varme på denne måten, så økte vekten.
Disse resultatene utgjorde en anomali i det rådende paradigmet, nettopp fordi de var helt uventede i lys av teorien om flogiston. Til tross for flere forsøk klarte man aldri å gi noen tilfredsstillende forklaring på hvorfor metallene økte i vekt, og kjemikere forlot etter hvert teorien om flogiston til fordel for teorien om oksidasjon. Dette har senere blitt beskrevet som «den kjemiske revolusjonen».
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Kuhn, Thomas Samuel (2012). The Structure of Scientific Revolutions (4. utg). Chicago University Press.
- Lakatos, Imre (1970). «Falsification and the Methodology of Scientific Research Programmes», i Lakatos, Imre og Alan Musgrave (redaktører), Criticism and the Growth of Knowledge. Cambridge.
- Laudan, Larry (1977). Progress and Its Problems: Towards a Theory of Scientific Growth. University of California Press, Berkeley.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.