Larry Laudan

Larry Laudan var en amerikansk vitenskapsfilosof. Han studerte ved Princeton University, og underviste ved ulike universiteter i USA og Mexico.

Laudans mest innflytelsesrike ideer ble introdusert i boken Progress and its Problems, som ble publisert i 1977. Her argumenterer han for at vitenskap egentlig er en aktivitet som handler om å løse både problemer empiriske og konseptuelle problemer. Laudan påstod, i likhet med den ungarsk-britiske vitenskapshistorikeren og filosofen Imre Lakatos (1922–1974), at vitenskapelig utvikling oftest er en rasjonell prosess, og at amerikanske Thomas S. Kuhns (1922–1996) ide om at vitenskapelige paradigmer er inkommensurable og ikke lar seg sammenligne på en rasjonell måte er feilaktig.

Laudans filosofi skiller seg likevel fra Lakatos. Mens Lakatos mente at den harde kjernen til et forskningsprogram aldri forandrer seg, så skriver Laudan om forskningstradisjoner, og han mener at teoriene som opererer innenfor den samme forskningstradisjonen ikke alltid deler de samme grunnleggende antagelsene om teori og metode. Videre introduserer også Laudan en distinksjon mellom aksept og forfølgelse. Mens tidligere vitenskapsfilosofer som regel mente at det bare finnes én holdning man kan ha til vitenskapelige teorier (enten så tror man på dem, eller ikke), så mener Laudan at det finnes to ulike holdninger. Aksept handler om at man mener at en teori er sann, mens forfølgelse på den andre siden handler om det kan være verdt å undersøke og jobbe med en teori. Laudan argumenterer nemlig for at man kan ha god grunn til å forfølge en teori, selv om den sannsynligvis ikke er korrekt, og selv om man ikke aksepterer den.

Laudan er også kjent for sitt «pessimistiske induksjonsargument», som sier at vi ikke har god grunn til å tro at våre beste vitenskapelige teorier er sanne. Grunnen er at historien lærer oss at majoriteten av vitenskapelige teorier — selv de som får god støtte fra den empiriske evidensen — etter hvert viser seg å være feilaktige.