actio – retorikk

Actio, den femte og siste av de retoriske arbeidsfaser. Den omhandler fremførelsen av talen eller foredraget, der det inngår betydelige momenter av skuespillkunst slik som stemmeføring, mimikk, bevegelser, gester. Talen er med andre ord ikke ferdig før den har blitt fremført; selve teksten blir i den forstand å regne som et manuskript eller forberedende notater.

Actio har endret betydning kraftig med årene. I antikken var mange av gestene konvensjonelle og godt kjente - ulike positurer, bevegelser og gester hadde et fast og for publikum velkjent innhold. I moderne tid har særlig medieringen av tekst og tale styrt hva actio innebærer. Ulike medier tilbyr ulike betingelser for talerne; det er noe helt annet å snakke for en stor folkeforsamling og å snakke inn i en radiomikrofon.

Et velkjent eksempel i så måte er debatten foran det amerikanske presidentvalget i 1960, mellom kandidatene John F. Kennedy og Richard M. Nixon. (Debatten kan sees på YouTube.) For velgere som hørte debatten på radio, fremsto det som om Nixon hadde gått av med seieren, mens velgere som så debatten på tv, helte mot Kennedy. Forklaringen som har blitt lansert i ettertid er at Nixon tok seg dårlig ut på skjermen - han hadde vært syk, ønsket ikke å bli sminket, og svettet tydelig under lyskasterne. Alle disse faktorene påvirker actio - fremføringen er i seg selv en viktig kilde til overbevisning.

Medieutviklingen over de siste årene har blant annet ifølge den amerikanske sosiologen Richard Sennett gått i retning av et stadig sterkere påbud om intimitet og autentisitet. Tidligere tiders talere kunne basere seg på en offentlig persona som bare i begrenset grad var forbundet med deres privatliv og private personlighet. Dagens politiske normer går oftere ut på at at skal være samsvar mellom liv og lære - at en offentlig person skal "være seg selv". Dette påvirker kravene til actio, som må etterstrebe naturalisme og autentistet.